Smått kan også være godt

I praksis kunne vi velge blant flere oppgaver som skulle gjennomføres i samarbeid med medstudent. Vi valgte en oppgave som handlet om formidling av skjønnlitterær tekst. Formidlingen skulle helst gå over minst tre dager slik at det blir en før-aktivitet, høytlesing og etterarbeid. Med kun 9 dager til råds og andre oppgaver som skulle gjennomføres krevde det planlegging for å ha tre dager til rådighet med samme gruppe barn, men andre uke i praksis var vi klare for et lite leseprosjekt.

Boka var valgt på bakgrunn av barnas egen interesse. Vi som voksne har en viktig rolle i å bringe inn god litteratur til barna og da kan vi ikke alltid la barna velge hva de vil lese, men bøkene jeg hadde med var pensumlitteratur og derfor kvalitetssikret av kyndige. Samira og skjelettene ble utgangspunktet for prosjektet vårt. En bok som handler om skolejenta Samira som lærer om skjelett på skolen. Hun vil ikke ha skjelett og synes av bestevenninnen Frida er ekkel fordi hun har skjelett i seg. Fortellingen fenget både jenter og gutter, på tross av at gutter ofte foretrekker å lese om gutter. Jeg tror at skjelettet får mye fokus og at guttene synes det er spennende og fascinerende, derfor betyr det ikke så mye at hovedpersonen er ei jente. Dog kan det nevnes at Samira ved første øyekast like gjerne kunne vært en gutt.

Vi tok utgangspunkt i det som virket å fenge mest, nemlig skjelett og det vi har inni kroppen vår. Barnegruppen vi hadde med oss var seks femåringer. Det virket som om femåringene evnet å forstå at det vi så på bilder av skjelett, er det samme som vi har i kroppen vår. Det kunne kanskje blitt litt for abstrakt for tre eller fireåringer, men det fikk vi ikke prøvd ut. Med en passelig gruppestørrelse og engasjerte barn var vi klare til å sette i gang.

Tre laminerte røntgenbilder og noen få bilder av menneske- og dyreskjelett var nok til å sette utforskningen igang. Sammen med barna kjente vi på knokler, ribbein og nese. Vi diskuterte om det var bein vi hadde i nesen, vi kjente jo at det var noe hardt. Ei jente på gruppa mente at det bare var brusk og da vi studerte skjelettet kunne vi konstantere at det i vert fall ikke var noe bein der. På slutten av økten kikket vi på de første oppslagene i boka og pratet om hva vi så og hva vi trodde kom til å skje.

Dagen etter ble høytlesingen gjennomført på et verksted som befant seg ved siden av gangen som gikk fra basene til kjøkkenet. Klokken 11 var det derfor litt trafikk, men det var det stedet vi hadde til rådighet der og da. Vi begynte med en repetisjon før jeg leste boka med innspill og dialog fra barna, en dialogisk høytlesing. Litt forstyrrelser møtte vi på, men på tross av det tror jeg det opplevdes som en spennende og fin opplevelse.

På tredje dag ville vi gi barna muligheten til å uttrykke de eventuelle inntrykkene de hadde fått dagene før. Samtidig er det alltid spennende å se hva barna er mest fascinert av og hva som har festet seg. Barnegruppa fikk hver sitt ark og et bilde av seg selv. De skulle klippe ut sitt eget hode, lime det på arket og tegne skjelettet sitt. Vi håpet at de skulle tegne skjelett, men ønsket ikke å presse noen vis de ønsket å tegne noe annet, vi fascineres jo av ulike ting. Alle seks barna tegnet seg selv med skjelett, uten om ei jente. Hun hadde gått glipp av både før-aktiviteten og høytlesinga. Vi prøvde å gi henne en liten oppsummering av det vi hadde gjennomgått for at hun skulle ha litt av den samme erfaringen som de andre barna, men helt samme opplevelse kunne vi ikke gi henne. Det er jo ønskelig at hele gruppen får være på det samme, men det var spennende å se forskjellen mellom hennes tegning og de andres tegning.

Vi hadde tre dager i strekk til rådighet. Ca en halv time hver dag samlet vi gruppen og gikk på en egen plass. Vi hadde jo den luksusen at vi gikk to studenter i tillegg og det forenkler jo litt, men det burde være gjennomførbart med et lite prosjekt enten for hele avdelingen/basen eller gruppevis. Et slikt prosjekt setter fokus på et tema, det kan gi inspirasjon til lek og felles erfaringer for barna. Det kan sette igang samtaler og undring og ikke minst være en god mulighet for å benevne og tilegne seg nye ord. Med utgangspunktet i Samira og skjelettene kunne vi gått videre inn i et større prosjekt som til slutt omfavnet hele kroppen vår, fra innsiden og ut. Det er ikke nødvendigvis størrelsen som er det viktigste, men innholdet og menneskene som formidler det.

Lesing i uterom

Nå er jeg halvveis i praksisperioden. Hovedfokuset i praksis er naturligvis på språk og litteraturformidling. Barnehagen jeg er i, er en basebarnehage med litt over 100 barn. Jeg opplever det som litt utfordrende å lese sammen med barna inne når de i frilek kan gå på tvers av basene. Vi har fått til gode lesestunder inne, men i bøker der verbalteksten har stor funksjonell tyngde har det vært utfordrende, fordi det gjerne er litt støy rundt oss. Selvfølgelig kan man løse dette ved å lese i grupper eller gå på et annet rom, men for å bevare den spontane lesegleden har jeg satt pris på å bruke utearealet som en arena for lesing.

Barnehagen har et stort og variert lekeområdet. I tillegg til tradisjonelle lekeapparater som rutsjebaner, husker og klatrestativ har de en stor gressbakke som er perfekt til rulling, og en flott gapahuk. Tredje dagen i praksis tok medstudenten min og jeg med oss en sekk med bøker ut. Mange av barna på basen lekte i området rundt gapahuken så vi satt oss ned og tok opp bøkene. Vi begynte å bla litt i håp om det skulle komme barn som ville lese med oss. Etter et par minutter var det litt ubehagelig å sitte der alene, men heldigvis kom det tre-fire barn bort til oss. Et av barna dro opp Bukkene bruse vender tilbake  og vi satte igang å lese.

Etter ca 10 minutter med lesing der barna kom litt i rykk og napp, kom tre jenter bort til meg. Jeg var storfornøyd med at disse jentene som jeg ikke hadde møtt før, hadde lyst å lese med meg. “Kan vi leke her alene?” sa en av jentene. Litt forbauset pakket jeg sammen bøkene mine og forlot gapahuken. Det går ikke alltid som man har tenkt, men man kan ikke gi seg for det.

Den som venter, venter ikke forgjeves. Nå ble ikke ventetiden så veldig lang. Dagen etter leste jeg sammen med en gutt på den andre basen. Vi var inne og de fleste andre barna lekte. Da fikk vi bladd gjennom flere av bøkene og lest et par stykker. I utetiden senere på dagen lekte jeg sammen med barna. Etter boltrelek og rulling med noen av guttene i førskolealder, måtte det til med en pause i bakken. Vi slo oss ned bak en vakker busk, der vi fikk ly fra både støy og vind. En av guttene var han jeg samme formiddag hadde lest for. Vi snakket om bøkene vi hadde lest og gutten fortalte om skjelett og det gjorde at de andre barna ble nysgjerrige. Da en av guttene lurte på om vi kunne lese den, gikk jeg raskt inn for å hente sekken min. Og bak busken i gressbakken leste jeg Camilla Kuhns Samira og skjelettene sammen med fire gutter av den aktive typen, men som deltok og fulgte med som bare det.

Livet er full av tilfeldigheter. Det var en tilfeldighet at vi endte opp bak akkurat den busken hvor det passet så fint å lese. Barnehagehverdagen er ganske stappet med møter av alle typer, 7 fagområder som skal ha sin plass og logistikk. Også har det seg sånn at selv om vi planlegger og tilrettelegger for gode stunder, er nødvendigvis ikke barna tunet inn på det temaet som vi hadde tenkt. Det er utfordrende å jobbe i barnehage. Det er et hav av ting vi skal ha kontroll på. Men så er det de gode stundene der man kan være sammen med barna og dele opplevelser. Disse stundene er gull verdt. Det er derfor jeg har valgt å være her.

 

Gorm på leseverksted

Nylig fikk vi besøk av 12 barnehagebarn på fire og fem år. Programmet var leseverksted. Studentgruppene valgte ut en bok hver som de ønsket å lese. Jeg er stor fan av Camilla Kuhns Gorm er en snill orm og valgte naturligvis den. Boken handler om hoggormen Gorm som ikke er den typen hoggorm som biter eller spiser mus. Han jobber nemlig på apotek og spiser kun boksemat. Gorm er veldig opptatt av å være snill, men det er vanskelig å være snill hoggorm når han stadig treffer på feite mus, spesielt vis han er sulten. Og det hender at Gorm er sulten, for det er ganske dyrt å kjøpe boksemat. Av og til må Gorm gå uten mat en hel uke.

I Gorm er en snill orm er det to parallelle historier gjennom hele boken. Vis vi kun leser verbalteksten er Gorm en uvanlig hoggorm som alltid er snill og som finner gode løsninger på de problemene han møter på. For eksempel lukker han øynene når ser nakne rumper på museumet. Illustrasjonene forteller derimot en litt annen historie. Der møter vi en Gorm som stadig blir tykkere og mus som forsvinner uten å ta med seg tingene sine.

Denne boka er et godt eksempel på hvor viktig det er at barna har tilgang til alle modalitetene. Vis de ikke får se bildene i boka, vil de miste mye av essensen. Derfor valgte vi på leseverkstedet en digital måte å lese bok på. Før selve høytlesingen begynte, krøp barna gjennom en tunnel og inn på et rom som var dekorert med bilder og projektor. Bildene var tegninger fra handlingen og var en måte å presentere boka og aktivere førforståelsen til barna. Handdukke-Gorm hilste på alle og fortalte litt om seg selv, og så var vi klare for å lese.

Medstudenten min leste høyt fra boka, mens jeg satt sammen med barna og styrte projektoren. Vi kunne se alle oppslagene som store bilder på veggen foran oss. Har man tilgang på projektor og en hvit vegg eller lerret kan man ved hjelp av en iPad rigge samlingsplassen til et sted for høytlesing. Spesielt i større grupper kan det være en god måte å sikre at barne får tilgang på hele ikonoteksten.

Selv om jeg liker å bruke digitale verktøy både i barnehagen og privat, betyr det ikke at det skal erstatte de konkrete bøkene. En bok har et format, det har sider og det gir nok en større sanseopplevelse. Det er lukt og berøring som man ikke opplever på nettbrett eller pc.

The drama of the turning page er et sitat fra Barbara Bader. Sidevendingene er et element som ikke er like tydelig når man leser fra iPaden. Begge deler har ulike kvaliteter. En digital lesing kan gi en opplevelse, mens en fysisk bok kan gi en helt annen. En stor del av jobben vår er jo å gi gode opplevelser til barna, så kan vi ikke gi i både bøtte og spann da?

gorm-bilde
Bilde tatt fra forsiden av boka.