Når vi snakker om tidlig innsats

I dag presenterte statsminister Erna Solberg den nye stortingsmeldingen “Tett på- tidlig innsats og inkluderende felleskap i barnehage, skole og SFO”. Jeg ble nysgjerrig på  regjeringens forlag om å kartlegge alle barnehagebarns språk før de begynner på skolen, og derfor tok jeg en kikk på den rykende ferske stortingsmeldingen, og her er det ganske mange ting jeg reagerer på.

I sitt innlegg på lanseringen sier Solberg  “At barn tilegner seg kunnskap er avgjørende for hvordan vårt samfunn utvikler seg. Hvis Norge skal være et like godt land å bo i i fremtiden, må dagens barn og unge lære det de trenger for å skape den fremtiden. Et godt utdanningssystem er – kort sagt – viktigere enn noen gang. Vi må jobbe systematisk.”   Hun sier også regjeringen vil satse på tidlig innsats noe som betyr at innsatsen må starte når barna er små og at den må settes inn raskt, slik at vi unngår at små problemer vokser seg store. Statsministeren sier det er viktig å ha gode folk med faglig og sosial kompetanse, og at kompetansen må settes nærmere barna i den situasjonen de er i til daglig. Stortingsmeldingen trekker frem at vi trenger mer kompetanse, og slik jeg tolker tiltakene som trekkes frem, er denne kompetanse knyttet til mer kompetanse innen spesialpedagogikk. De ser også på muligheter for å åpne opp for at spesialpedagoger kan inngå i den ordinære bemanningen i barnehagen. Dersom dette skjer, kan det gjøre at barnehagens fokus endrer seg, samt opplever jeg som barnehagelærer at min kompetanse ikke blir satt like mye pris på. En annen ting jeg lurer på i denne sammenheng, er hvorfor satsingen på spesialpedagogikk er så stor, når mange av utfordringene som trekkes frem ikke nødvendigvis er noe “spesielt”. Det er stort sett snakk om språkutvikling eller selvregulering. Jeg har forståelse for at noen barn har språkvansker og at det i slike tilfeller er behov for ekstra kompetanse fra ansatte, men jeg tror ikke at det er disse det er snakk om i stortingsmeldingen. Det er de barna som ligger litt etter, blant dem de flerspråklige barna. Og her trengs det ikke spesialpedagogisk hjelp! Det trengs engasjerte og faglig dyktige barnehageansatte som har tid til å være sammen med dem gjennom hverdagen.

I meldingen står det at “Tidlig innsats betyr et godt pedagogisk tilbud fra tidlig småbarnsalder, at barnehager og skoler arbeider for å forebygge utfordringer, og at tiltak settes inn umiddelbart når utfordringer avdekkes” (s. 12). Er det en ting en kan si sikkert om barns utvikling, må det være at den er veldig individuell. Ved at vi i tidlig alder plasserer noen barn i risikosonen, er det også en risiko at vi behandler de barna som avvikere og at det blir en form for stigma (Goffmann, 2009). Det kommer flere ganger frem at tidlig innsats er spesielt viktig for barn fra lavstatus-familier, men også her er det en risiko for determinisme og at det er en selvfølge at problemer i tidlig alder fører til problemer i senere liv. Det finnes flere tilfeller der mennesker som har vokst opp i vanskelige forhold gjør det bra i livet. Jeg synes selvfølgelig ikke at barn skal vokse opp i vanskelige forhold, men dersom det fokuseres for mye på barns sosioøkonomiske bakgrunn, er vi i en risiko for å behandle dem annerledes (Frønes og Strømme, 2014).

Ifølge ordsøket på dataen min nevnes læring hele 425 ganger. Et viktig element i tidlig innsats-problematikken virker å være systematisk læring. “Forskerne sammenlignet barna som gikk i barnehagene med mest læring, med de som gikk i barnehagene med minst læring, og fant at det i gjennomsnitt var fem måneders forskjell i barnas utvikling når de kontrollerte for familiebakgrunn” (s. 21). Forskningen de viser til er fra det mye omtalte Agderprosjektet, et opplegg der barna flere timer i uken skal jobbe systematisk med temaene matematikk, språk og selvregulering. Denne forskningen er ganske fersk og vi har enda ikke sett de langvarige gevinstene. Den danske utviklingspsykologen Dion Sommer mener at tidlig systematisk læring ikke gjør forskjell på lang sikt. Faktisk gjør barn som får være i barnesentrerte miljøer uten systematisk læring det bedre enn de som begynner tidlig med målstyrt læring (Sommer, 2014).

Som nevnt inledningsvis ønsker regjeringen å lovpålegge kommunene å vurdere alle barnehagebarns norskspråk før de begynner på skolen. “I et integreringsperspektiv er det viktig at barn med innvandrerbakgrunn rekrutteres til barnehage. Jo tidligere minoritetsspråklige barn begynner i barnehage, desto bedre språkutvikling har de, og de får bedre resultater på skolen” (s. 28). Uansett om de som jobber i barnehage og skole er fantastiske og dyktige mennesker, kan de ikke trylle, og noen barn trenger mer tid på seg enn andre for å lære det nye språket. Dersom et barn kommer til Norge som femåring, er det ikke så rart at det ikke snakker flytene norsk når det begynner på skolen, det vil ingen lovpålagt vurdering endre på. Det er heller ingen selvfølge at systematisk språkopplæring gir bedre effekt. Språk læres best gjennom førstehåndserfaringer- ved at det brukes i konkrete situasjoner, og gjennom lek, musikk, samtaler og litteraturformidling (Høigård, 2013).

Forstå meg rett, jeg synes det er kjempebra at det satses på barnehage. Men i de fleste tilfeller betyr satsing at det brukes penger på å utarbeide verktøy, metoder eller normer som har en tendens til å føre til mer testing og læringspress. Dersom vi skal gjøre alvor av tidlig innsats, uten at det skal handle om problemer, svakheter eller avvik trengs det enda bedre bemanning gjennom hele dagen. Det trengs midler til videreutdanning som kan inspirere de ansatte i arbeidet sitt, til like tilskuddsrammen for alle barnehager uavhengig av kommunetilhørighet eller eierform, og til å sette inn ekstra personalet når det er behov for det. Det er så mye mer vi kunne fått til, men vi er avhengig av midler til det. Så kjære regjering, hvis dere skal satse på noe, sats på oss barnehageansatte og den kompetansen vi har.

 

 

 

 

 

 

Hva skal vi gjøre med sosial ulikhet?

Barnefattigdom og klasseforskjeller er begreper jeg ikke er vandt til å høre i en norsk kontekst. At barnehagen skal bidra til å utjevne sosiale forskjeller, har jeg derimot lest flere ganger, uten å tenke over hva det virkelig betyr. Jeg har alltid tenkt at det, som så mye annet handler om at vi skal gi barn så like ferdigheter som mulig, slik at de er rustet til det de skal møte videre i livet. Det er ikke nødvendigvis helt feil, men det dekker heller ikke kompleksiteten i det.

Unge Høyremente i 2012 at barnehage spiller en viktig rolle for å gjøre barn klare for skolen og for å utjevne sosiale forskjeller. Et av tiltakene de ville gjøre  i denne sammenheng var å kartlegge språkutviklingen til alle to-åringer. Det høyreorienterte tidskriftet «Minerva»mener at «det første, og kanskje det aller viktigste, er utdanning. Utdanning er den viktigste enkeltfaktoren som påvirker sosial mobilitet, og også det som legger best grunnlag for deltakelse i arbeidslivet. Grunnlaget for dette legges allerede i barnehage, SFO og grunnskole.» Kristin Vinje, som også er høyrepolitiker, skrev i 2015 at ved å avskaffe barnetrygd og heller skaffe gratis barnehageplass, kan en hjelpe de barna som trenger det mest. Et viktig poeng for Vinje var at det kunne bidra til bedre integrering og bedre språkferdigheter. Det er ikke bare høyresiden som har ytret seg om dette emnet; SV-politiker Torgeir Knaghar også understreket barnehagens viktighet i språkarbeidet og dens rolle i å utjevne sosiale forskjeller.

Det som går igjen i disse utsagnene er språk. Nå er ikke jeg uenig i at språk har en betydning og at det er vanskelig å lykkes i det norske samfunnet hvis man ikke mestrer språket, men det dekker bare litt av den komplekse problematikken sosial ulikhet innebærer. I Risiko og marginaliseringskriver Frønes og Strømme «Marginalisering er ofte forankret ikke bare i manglende kulturell kapital, men i svake individuelle ressurser…» (s. 25). Manglende språkevner kan være et eksempel på svake individuelle ressurser, men det er ikke det eneste (Frønes et al., s. 25). Det gjelder å ha de riktige kulturelle og sosiale ressursene og her har utdanningssystemet en viktig posisjon; i kunnskapssamfunnet forstås det å lykkes i utdanningssystemet som inngangen til et godt liv. Det motsatte; å mislykkes i utdanningssystemet for fremtidig marginalisering (Frønes et al., s. 25).

Da barnehagen ble flyttet til kunnskapsdepartementet i 2005, var grunnen at det på politisk nivå var ønsket en sammenheng i utdanningsløpet. Derfor vil barnehagen være det første møtet med utdanningssystemet for de aller fleste. Analyser av forhold mellom sosiale klasser og skolens koder forteller at middelklassens kultur bygger broer til skolesystemet, mens arbeiderklassen har en svakere bro til utdanningskulturen (Frønes et al.,s. 27). Det vil si at de kodene som verdsettes i middelklassen, også er de som verdsettes i utdanningssituasjonen. Det gjør at barnehagen potensielt kan ende opp med å øke de sosiale forskjellene, snarere enn å utjevne dem, fordi vi risikerer å kommunisere på en måte som favoriserer middelklassens barn.

Denne problemstillingen reiser en rekke spørsmål; kan barnehagen egentlig utjevne sosiale forskjeller? Har vi ressursene til å gjøre det? Er det vårt ansvar som barnehagelærere å bidra til utjevning? Er det et mål at barn skal sosialiseres inn i en middelklassekultur for å mestre skolegang? Er middelklasselivet bedre enn arbeiderklasselivet?

Å ikke strekke til

Det er ettermiddag i barnehagen og vi er ute å leker i snøen. Ei jente på tre år tuster rundt alene. På veien bort mot henne blir jeg avbrutt av ei jente på to år som spør om vi kan bygge snøslott sammen. Jeg svarer ja, og spør om hun kan vente litt mens jeg hjelper jenta på tre å lage en cafe hun og ei annen jente kan leke i. Når jeg er ferdig med det, kommer et annet barn bort og spør om vi kan ake sammen. Jeg finner noen barn som kan være med å ake, før jeg snur meg mot jenta på to år som står med spaden i hånden. Utrykket i ansiktet hennes er ikke til å ta feil av, hun er i hvert fall ikke glad. Vi begynner på slottet, men kommer ikke langt før cafejentene trenger hjelp. I frykt for at leken deres skal oppløses finner jeg det de trenger for å fortsette. For tredje gang vender jeg tilbake til jenta med snøslottet.

Den siste tiden har jeg merket meg at svært mange har engasjert seg i debatten om hvor stor voksentettheten i barnehagen skal være. Samtidig leser jeg med jevne mellomrom kronikker og andre tekster om hvorvidt det er bra for små barn å gå i barnehagen. Etter det jeg har forstått, er de fleste forskerne enige om at det ikke er skadelig for små barn å gå i barnehagen. Jeg lurer på hva som går innenfor definisjonen skadelig.

En barnehagelærer med lang erfaring fortalte meg en hendelse fra en av de første forelesningene da hun begynte på utdanningen. Foreleseren stilte spørsmålet: “Synes dere små barn burde gå i barnehagen?”. På den tiden var det uvanlig at ettåringer gikk i barnehagen, det var i hovedsak barn under tre år det var snakk om. Foreleseren mente at de som ville svart nei på dette spørsmålet, burde revurdere om de var på rett utdanning.

25 år senere lurer jeg på det samme spørsmålet. Er det beste alternativet for små barn å være i en institusjon store deler av hverdagen sin? Og vis det ikke er det, skal vi godta at det er realiteten for veldig mange små barn? Er jeg en dårlig barnehagelærer vis jeg tviler på at jeg kan gi dem det de trenger? Jeg tviler på jeg er den eneste barnehageansatte som har opplevd å ikke strekke til. Fanget mitt er ikke stort nok, jeg har ikke nok armer til å gi dem nærheten de trenger. Det er et privilegium å tilbringe arbeidsdagen med disse små menneskene, men samtidig er det ganske slitsom å stadig kjenne på en utilstrekkelighet. Jeg får ikke gitt dem all den oppmerksomheten som de har ønsket. Likevel gjør vi det vi kan for barnehagedagen skal være best mulig for de yngste barna, så vell som de eldste.

Jeg har tenkt på mye på situasjonen ovenfor. Mest fordi slike hendelser skjer daglig. Vi gjør det beste ut av de forutsetningene vi har. I dag er det seks store eller tre små barn per voksen, vis man er heldig. Mange barnehager har enda høyere antall barn pr. voksen. Jeg tenker på hvor viktig de første leveårene er for barns utvikling av følelsesregisteret. Jeg tenker på hvor verdifullt livet er, men også hvor skjørt det er. Jeg tenker på hvor stort ettåringenes behov for tilgang til en trygg omsorgsperson er. Vi får bare oppleve livet vårt en gang og derfor burde alle barn starte livet sitt med en trygghet og grunnleggende forståelse av at de er viktige, og for å gjøre det trenger barnehagesektoren flere ansatte pr. barn, slik at vi kan gi barne den anerkjennelsen de har behov for, og som de fortjener.

 

 

Den barnlige barndommen

”Landet er i ferd med å gjøre en progressiv, barnesentrert og fagbasert barnehage til en kafeteria av halvgode kartleggingsverktøy, tvilsomme programpakker, betenkelige rangeringer og sviktende personvern, det hele begrunnet med barnet beste”

Sitatet er hentet fra professor Lars Løvli ( Pettersvold og Østrem, 2012). Professor Løvli problematiserer jakten på det normale barnet, og selv om det har gått noen år siden professoren problematiseringen denne jakten, kan vi konstatere at utviklingen bare har eskalert. Det er fortsatt et stort press fra staten og kommunene om å bruke kartleggingsverktøy og programpakker. Det er som om det har blitt et kvalitetsstempel på en god barnehage. Dette setter et soleklart preg på hva det fokuserer på i barnehagen. Som student på barnehagelærerutdanningen frykter jeg for hva det gjør med vårt syn på barn og den barndommen som dagens barn lever i.

I en undersøkelse fra Ungdata (2013) leser vi at unge begår mindre ungdomskriminalitet, drikker mindre og færre skulker skolen. De er også mer fornøyde med mor og far. Men til tross for at de fleste trives både på skolen og hjemme, viser Ungdataundersøkelsen også at mange sliter i hverdagen. Det er særlig ett område som gir særlig grunn til bekymring, i følge forskerne i rapporten. Ungdommene oppgir særlig typiske symptomer på stress, som det «å tenke at alt er et slit og at de bekymrer seg for mye om ting». Et stadig økende antall ungdommer – og da først og fremst unge jenter – rapporterer om psykiske helseplager i hverdagen. Mange oppgir også at de har søvnproblemer. En stor del av fritiden tilbringes foran datamaskinen og med andre digitale aktiviteter. Dette er trender som er blitt forsterket gjennom de siste undersøkelsene, ifølge forskerne.
Samtidig er foreldrene likere ungdommen. De stemmer likere ved valg, de kler seg likere og de liker den samme musikken. Skillet mellom unge og voksne blir mindre.

Selv er jeg ikke gammel nok til å gi fullgode svar på hva som er årsaker her, og hva det betyr for barn og unges utvikling, men mine kolleger og universitetet melder om økt interesse og behov for spesialpedagogikk. Lærere melder om barn og unge med utagerende adferd. Vi har aldri hatt så mye kunnskap om barn som vi har i dag. Både barnehage og skole er viktige saker på det politiske felt, men likevel er det så mange barn som trenger særskilte tilrettelegginger. Da er det på høy tid at vi som skal arbeide med barn tenker grundig over hvilke båser vi setter dem i.

Vi får klarere og klarere retningslinjer fra statlige organer, og en ny rammeplan for barnehagene er på trappene. Den 1. Mars 2017 skriver kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen ”For dere som snart skal ut og praktiserer som barnehagelærere, vil jeg tro det er viktig med en tydelig rammeplan som gir klarere forpliktelser til arbeid med omsorg, lek, læring, danning, kommunikasjon, språklig og sosial kompetanse. Det vil styrke kvaliteten i barnehagen”. Nei takk, kunnskapsminister! Vi trenger ikke flere rammer og forpliktelser for utøvelsen av arbeidet vårt. Vi vil ha tillit og muligheter til å sikre at barnet gis muligheter til å utvikle seg på sine egne premisser.

I stortingsmelding 19, «Tid for lek og læring», står det ved flere tilfeller at regjeringen vil øke kvaliteten i barnehagen. Det står derimot veldig lite om hva som menes med kvalitet. Stortingsmeldingen sier at de erfaringene som barna får i barnehagen, bidrar til et grunnlag som er avgjørende for de mulighetene de får senere. Det kommer også frem at kvaliteten på barnehagetilbudet har sammenheng med helse, økonomi og utdanning i voksen alder.

Innholdet og kvaliteten i barnehagen er vesentlige bidrag til gode skoleresultateter. Dette gir et fundament for å lykkes i arbeids og samfunnsliv. I følge undersøkelsen fra Ungdata (2013) har vi utfordringer som vi må ta på alvor.

I Norsk barnelitteraturhistorie står det (2005): ”Barndommen har eigenverdi, den er livet her og nå og ingen transportetappe på vegen til fremtida. Livet er ein leik også. ” Jeg ser på det som problematisk å gi barndommen status som en særegen periode i et menneskes liv, hvis vi hele tiden skal se på det som en sosialiseringsprosess på veien til det å bli voksen. Jeg har aldri hørt at noen kaller voksenlivet som en forberedelse til det å bli gammel. Tenk om barna kunne få lov å bare være, akkurat det de er, der de er.

For hva vet vi om barn? Vi vet at de er sansere og utforskere. De er kroppslige subjekter som lærer og erfarer gjennom meningsfulle og naturlige situasjoner. Barn lærer gjennom å delta, de lærer ved å få førstehåndserfaringer der de selv kan prøve og feile. De lærer ved å kjenne, ved å berøre. De lærer ved å mestre en ny situasjon. De lærer de sosiale spillereglene ved å samspille med andre mennesker. De lærer omsorg ved å møte andre omsorgsfulle barn og voksne. De lærer om naturen ved å være i naturen, de lærer matematikk ved å bruke tall og telling og ved å utforske på egenhånd samtidig som en ansatt er der for å støtte når det trengs. Barn lærer språk ved å samtale og lytte, ved å leke med ord og lyder. Jeg tror at den aller viktigste faktoren i både barnehage og skole er menneskene som er der, både barn og voksne. Så når regjeringen snakker om å bruke millioner på å øke kvaliteten, håper jeg at de pengene kan brukes på større voksentetthet, refleksjon i kollegiale fora og med samfunnet rundt oss. Og så vil vi ha behov for videreutdanning av de som jobber sammen med barn.

I Stortingsmelding 19 står det videre at ”det å bidra til best mulig språklig grunnlag for barna når de begynner på skolen, er en av barnehagens aller viktigste oppgaver”. Regjeringen vil utarbeide en veiledende norm over det språklige grunnlaget et barn bør ha når det slutter i barnehagen. De vil utvikle materiell som skal brukes i barnehagens språkarbeid. Anne Høigård (2013), en av landets fremste forskere på språkutvikling hos barn peker på fire aktiviteter som fremmer språkutviklingen best. Det er musiske aktiviteter, god samtale, samvær omkring tekst og allsidig lek. Hvis barna får delta i slike aktiviteter hver dag, er de i et godt språkmiljø. Dette er også aktiviteter som passer til barnas naturlige væremåte. Ta med barna ut i naturen, syng og lek med dem, les ei bok i klatrestativet og bruk tid på å samtale med barna. Utform lekerommene slik at de tilrettelegger for variert lek. Vi trenger ikke flere språkverktøy! De midlene kan vi heller bruke på å øke tettheten av ansatte slik at det blir lettere å ta med barna i små grupper og ha tid til samhandling med barna.

Har forventninger og krav gjort at vi i vårt mangfoldige samfunn har laget en boks merket med barn som er blitt alt for trang? Er boksen tilpasset mangfoldet i samfunnet ellers? Hvilken barndom er det vi ønsker for våre barn? Er det en barndom der barns «mangler» får størst plass, og der vi må bruke mye tid på kartlegginger og programoppfølging? Eller er det en barndom som er preget av kompetente og omsorgsfulle voksne som verdsetter barndommens egenverdi og som er tilstede for barna? De valgene og verdiene, de refleksjonene vi gjør oss om praksisen vi har på vår arbeidsplass legger føringer for hvilken barndom barna får.

Når jeg tenker tilbake på min barndom kan jeg huske følelsen av å leke sammen med vennene mine i skogholtet rett ved siden av barnehagen. I en liten barnehage hadde vi muligheten til å foreta reiser rundt i nærmiljøet. Vi opplevde ting sammen, knyttet vennskapsbånd og lekte til vi ble hentet. Vi var trygge, vi var elsket og vi fikk lov å være barn. Og dog ble det mennesker av oss også.

Pedagog, hvor er du?

I løpet av flere praksisperioder, praksis-oppsummeringer og som vikar er det en ting jeg har tenkt mye på. Hvorfor er det så store motsetninger mellom det vi lærer på universitet og det som praktiseres i barnehagen? Hvorfor er barnehagene i flere kommuner, som f.eks. Kristiansand pålagt å kartlegge med TRAS på flerspråklige og ved behov når flere forskere jeg har møtt i undervisningen tydelig poengterer at skjemaet ikke er egnet til det? Og hvorfor er Snakkepakken og bildekort blant de mest populære verktøyene til språkarbeid? Hvorfor sitter barn på førskoleklubb med abc-bøker istedenfor å lage egne tekster? Språkarbeidet burde gjennomsyre hverdagen mens vi opplever verden, bruker språket vårt i hverdagssituasjoner, sanser og benevner i naturlige og meningsfulle situasjoner.

Hvor har det blitt av fagligheten vår i alt dette? Hvor er spontaniteten og den individuelle tilretteleggingen som vi gjør i hvert møte med barna? Hva er poenget med  en bachelorutdanning når vi kommer til barnehager med ferdig opplegg, et materiell som allerede har tenkt ut alt for oss? Der vi ikke trenger å tenke på mål fordi det allerede står der. Hva skjer når dette opplegget ikke passer til det barnet som trenger stimuleringen mest? Hvor er pedagogens plass? Vi som kan mest om barnet. Om alle sidene ved barns utvikling, både psykologisk, motorisk, emosjonelt og sosialt. Og om den språklige, matematiske, moralske, musikalske, todimensjonale og tredimensjonale utviklingen.

Mange barnehageansatte klager ofte på den knappe tiden vi har. Syv fagområder skal ha sin plass og dokumenteres, i tillegg til et hav av vanlige rutiner. Men hva om vi bryter normene som har regjert i den norske barnehagen så lenge? Jeg tror ikke meningen med Rammeplanen er at barnehagen hver dag skal sette av tid til ett og ett fagområdet, preget av formelle og voksenstyrte aktiviteter der undervisningstonen utgjør en stor del av samtalen med barna. Litt av det må vi selvfølgelig ha, men jeg tror at Rammeplanen med dets fagområder skal være integrert som en naturlig del av praksisen med utgangspunkt i barnas naturlige væremåte.

Etter romantikken kom realismen. Det kommer nesten alltid en reaksjon etter en epoke. Kanskje er det nå tiden kommer for å stole på pedagogenes faglighet og gi slipp på ferdig materiell som kun treffer de snille og flinke barna, men ikke de som trenger det mest. Kanskje tiden er kommet for å virkelig verdsette naturens muligheter, besøke nærmiljøet, leke med språket, rime og tøyse. Ved å legge til rette for slike aktiviteter og gi barna mulighet og inspirasjon til å ta i bruk skriftspråket i rollelek ol. kan vi virkelig gi mening til frasen om at lek er læring.

Nå har jeg nok satt det litt på spissen.  Det er selvfølgelig mange barnehager som er flinke til å bruke de ansattes  kompetanse slik at barna opplever et rikt språkmiljø med plass til alle. Det skal også nevnes at ferdig materiell passer til noen barn og at kvaliteten på disse varierer, begge veier. Men jeg vil likevel med trekke frem pedagogens kunnskap, en gratis ressurs fremfor kostbart ferdig materiell. Læring gjennom tekstskaping,  der barna kan bruke kreativiteten sin og flere sider av seg selv. Uansett er det viktigste at hvert enkelt barn føler at det mestrer noe og på den måten får et positivt forhold til å bruke språket sitt. Den ofte siterte filosofen Ole Brumm sa engang “Ja takk, begge deler.” Kanskje ligger det noe i det.

schoolkids
Bilde fra Colourbox