Barnehagens plass i kunnskapssamfunnet

Vi lever i et moderne samfunn– et kunnskapssamfunn. Og i kunnskapssamfunnet trenger vi riktig kompetanse. Kunnskapssamfunnet er preget av en nyliberal markedstenking, og det som kalles New Public Managment. Tankemønstre fra det private markedet har blitt rådende i den offentlige forvaltningen, herunder barnehage. Det handler om å ha riktig kompetanse slik at vi er konkurransedyktige i fremtidens marked. Lifelong learning har blitt et moteord, og selv om det høres flott ut at vi kan lære noe nytt hele livet, har det en bakside.

Det er nemlig et økende press om å starte tidlig med målrettet læring. Det er også et press om å gjennomføre omfattende testing av barn allerede i tidlig alder. I kunnskapssamfunnet skal det være sømløse overganger og internasjonale standarder, slik at det kan sammenlignes med andre land. Konkurranse er et viktig stikkord i et markedsstyrt samfunn, og i utdanningsinstitusjonene konkurreres det om å produsere flinkest mulig barn.

Det virker som at det er en etablert sannhet at mennesker lærer best når de sitter på en stol og er passive mottakere, selv om de fleste pedagoger vil være uenige i nettopp det. Denne tankegangen er fullt tilstede i  norske barnehager. Radarparet Gunilla Dahlberg og Peter Moss kaller det for skolediskursens imperalisme når metoder for organisering overføres til andre institusjoner for små barn. De mener at dette må ses i lys av dominerende diskurser i samfunnet for øvrig. Det henger sammen med politikk og internasjonale samarbeid.

Kunnskapssamfunnet har ført med seg et sterkt ønske om tidlig akademisering av barnehagen. Det bygger på en tanke om at tidlig utdanning er grunnlag for senere suksess i livet i form av utdanning, velferd, sysselsetting og sosial integrasjon. Utdanning regner som effektiv, og det er en dominerende diskurs at et solid grunnlag de første årene gir større sannsynlighet for at barn vil lære mer effektivt senere år. Her ligger en sterk tro på kausalitet.

Europabanken mener at tidlig akademisering minsker risikoen for frafall og dermed reduserer det kostnader for samfunnet, i tråd med den mye brukte Heckman-kurven. Så er spørsmålet, hva er konsekvensene av tidlig akademisering?

Agderprosjektet har fått over 40 millioner for å utforme og forske på skoleforberedende aktiviteter som kan bidra til å jevne ut forskjeller før skolestart. Det begrunnes med et godhetsargument, og slike argumenter er ofte vanskelig å si imot. Agderprosjektet har utformet et opplegg hvor de eldste barna skal bruke flere timer i uken på et opplegg som dekker språk, matematikk og sosial kompetanse. De første målingene er nylig gjennomført, og de viser at det er omtrent fem måneder forskjell mellom kontrollgruppen og eksperimentgruppen. Dette stemmer godt overens med den forskningen den danske utviklingspsykologer Dion Sommer viser til. Lignende forsking viser at de som jobber målrettet med et skoleforberedende opplegg ligger ca seks måneder foran de som ikke gjør det. Men dette er kun kortvarige resultater. Pisa-målingene er et godt eksempel på dette, fordi det ikke er tydelige forskjeller på resultatene ved 15 års alder, på tross av at barn starter på skolen på ulike tidspunkter. Et annet eksempel er Steinerskolen, hvor det heller ikke er betydelige forskjeller når de testes som 15 åringer sammenlignet med elever som har begynt mye tidligere med målstyrt læring.

Forskningsmessig er det altså ikke belegg for å si at tidlig akademisering gir bedre resultater. Det er faktisk indikasjoner på å tidlig start kan påvirke negativt. I tillegg kan det true barnehagens brede samfunnsmandat fordi ønske om sømløse overganger (fra eks. barnehage til skole) kan være i konflikt med barnehagens egenart. Oppmerksomheten blir flyttet mot utbytte og effekt (NPM) og innholdet i barnehagen preges av det som ses på som lønnsomt.

Da er det en risiko for at de pedagogiske profesjonene kan miste sin ekspertstatus og innflytelse. Det rokker ved barnehagens varierte arbeidsformer og barna blir objekter snarere enn subjekter. Dronningen på det barnehagefaglige forskningsfeltet, Berit Bae, har sagt at relasjonen er et vågestykke. Utdanning er også et vågestykke. Det er ikke lett å vite hva som er den beste praksisen, men nettopp derfor er det så viktig at vi kan ha et kritisk blikk!

Barnehagen har ikke oppstått i et vakuum, og den har hele tiden vært preget av samfunnets behov. Nå er det det globale samfunnets markedslogikk som truer vår profesjonelle praksis. Det kan vi ikke godta.

 

 

Når vi snakker om tidlig innsats

I dag presenterte statsminister Erna Solberg den nye stortingsmeldingen “Tett på- tidlig innsats og inkluderende felleskap i barnehage, skole og SFO”. Jeg ble nysgjerrig på  regjeringens forlag om å kartlegge alle barnehagebarns språk før de begynner på skolen, og derfor tok jeg en kikk på den rykende ferske stortingsmeldingen, og her er det ganske mange ting jeg reagerer på.

I sitt innlegg på lanseringen sier Solberg  “At barn tilegner seg kunnskap er avgjørende for hvordan vårt samfunn utvikler seg. Hvis Norge skal være et like godt land å bo i i fremtiden, må dagens barn og unge lære det de trenger for å skape den fremtiden. Et godt utdanningssystem er – kort sagt – viktigere enn noen gang. Vi må jobbe systematisk.”   Hun sier også regjeringen vil satse på tidlig innsats noe som betyr at innsatsen må starte når barna er små og at den må settes inn raskt, slik at vi unngår at små problemer vokser seg store. Statsministeren sier det er viktig å ha gode folk med faglig og sosial kompetanse, og at kompetansen må settes nærmere barna i den situasjonen de er i til daglig. Stortingsmeldingen trekker frem at vi trenger mer kompetanse, og slik jeg tolker tiltakene som trekkes frem, er denne kompetanse knyttet til mer kompetanse innen spesialpedagogikk. De ser også på muligheter for å åpne opp for at spesialpedagoger kan inngå i den ordinære bemanningen i barnehagen. Dersom dette skjer, kan det gjøre at barnehagens fokus endrer seg, samt opplever jeg som barnehagelærer at min kompetanse ikke blir satt like mye pris på. En annen ting jeg lurer på i denne sammenheng, er hvorfor satsingen på spesialpedagogikk er så stor, når mange av utfordringene som trekkes frem ikke nødvendigvis er noe “spesielt”. Det er stort sett snakk om språkutvikling eller selvregulering. Jeg har forståelse for at noen barn har språkvansker og at det i slike tilfeller er behov for ekstra kompetanse fra ansatte, men jeg tror ikke at det er disse det er snakk om i stortingsmeldingen. Det er de barna som ligger litt etter, blant dem de flerspråklige barna. Og her trengs det ikke spesialpedagogisk hjelp! Det trengs engasjerte og faglig dyktige barnehageansatte som har tid til å være sammen med dem gjennom hverdagen.

I meldingen står det at “Tidlig innsats betyr et godt pedagogisk tilbud fra tidlig småbarnsalder, at barnehager og skoler arbeider for å forebygge utfordringer, og at tiltak settes inn umiddelbart når utfordringer avdekkes” (s. 12). Er det en ting en kan si sikkert om barns utvikling, må det være at den er veldig individuell. Ved at vi i tidlig alder plasserer noen barn i risikosonen, er det også en risiko at vi behandler de barna som avvikere og at det blir en form for stigma (Goffmann, 2009). Det kommer flere ganger frem at tidlig innsats er spesielt viktig for barn fra lavstatus-familier, men også her er det en risiko for determinisme og at det er en selvfølge at problemer i tidlig alder fører til problemer i senere liv. Det finnes flere tilfeller der mennesker som har vokst opp i vanskelige forhold gjør det bra i livet. Jeg synes selvfølgelig ikke at barn skal vokse opp i vanskelige forhold, men dersom det fokuseres for mye på barns sosioøkonomiske bakgrunn, er vi i en risiko for å behandle dem annerledes (Frønes og Strømme, 2014).

Ifølge ordsøket på dataen min nevnes læring hele 425 ganger. Et viktig element i tidlig innsats-problematikken virker å være systematisk læring. “Forskerne sammenlignet barna som gikk i barnehagene med mest læring, med de som gikk i barnehagene med minst læring, og fant at det i gjennomsnitt var fem måneders forskjell i barnas utvikling når de kontrollerte for familiebakgrunn” (s. 21). Forskningen de viser til er fra det mye omtalte Agderprosjektet, et opplegg der barna flere timer i uken skal jobbe systematisk med temaene matematikk, språk og selvregulering. Denne forskningen er ganske fersk og vi har enda ikke sett de langvarige gevinstene. Den danske utviklingspsykologen Dion Sommer mener at tidlig systematisk læring ikke gjør forskjell på lang sikt. Faktisk gjør barn som får være i barnesentrerte miljøer uten systematisk læring det bedre enn de som begynner tidlig med målstyrt læring (Sommer, 2014).

Som nevnt inledningsvis ønsker regjeringen å lovpålegge kommunene å vurdere alle barnehagebarns norskspråk før de begynner på skolen. “I et integreringsperspektiv er det viktig at barn med innvandrerbakgrunn rekrutteres til barnehage. Jo tidligere minoritetsspråklige barn begynner i barnehage, desto bedre språkutvikling har de, og de får bedre resultater på skolen” (s. 28). Uansett om de som jobber i barnehage og skole er fantastiske og dyktige mennesker, kan de ikke trylle, og noen barn trenger mer tid på seg enn andre for å lære det nye språket. Dersom et barn kommer til Norge som femåring, er det ikke så rart at det ikke snakker flytene norsk når det begynner på skolen, det vil ingen lovpålagt vurdering endre på. Det er heller ingen selvfølge at systematisk språkopplæring gir bedre effekt. Språk læres best gjennom førstehåndserfaringer- ved at det brukes i konkrete situasjoner, og gjennom lek, musikk, samtaler og litteraturformidling (Høigård, 2013).

Forstå meg rett, jeg synes det er kjempebra at det satses på barnehage. Men i de fleste tilfeller betyr satsing at det brukes penger på å utarbeide verktøy, metoder eller normer som har en tendens til å føre til mer testing og læringspress. Dersom vi skal gjøre alvor av tidlig innsats, uten at det skal handle om problemer, svakheter eller avvik trengs det enda bedre bemanning gjennom hele dagen. Det trengs midler til videreutdanning som kan inspirere de ansatte i arbeidet sitt, til like tilskuddsrammen for alle barnehager uavhengig av kommunetilhørighet eller eierform, og til å sette inn ekstra personalet når det er behov for det. Det er så mye mer vi kunne fått til, men vi er avhengig av midler til det. Så kjære regjering, hvis dere skal satse på noe, sats på oss barnehageansatte og den kompetansen vi har.

 

 

 

 

 

 

Falsk trygghet?

En mørk vinterkveld kom jeg hjem etter en lang dag med forelesninger. Jeg rygget bilen på samme plass som jeg alltid gjør. Plutselig hørte jeg en lyd, og merket at bilen møtte motstand. Den ene siden av bilen stod helt inntil en søyle. Akkurat denne kvelden slo ikke ryggesensoren inn som det pleier, og det resulterte i en liten ripe i lakken.

Det hadde vært svært spennende å undersøke hvor mange barnehager som bruker ferdige materiellet i sitt pedagogiske arbeid i barnehagen. Jeg vil tippe at det er svært mange. Det hadde også vært spennende å undersøke hvorfor barnehager velger å ta inn slike programmer i deres hverdag. Mitt lille uhell med bilen har fått meg til å tenke; kan hjelpemidler som forenkler hverdagen gi oss en falsk trygghet? Gjør det at vi slutter å tenke, vurdere og reflektere? Gjør det at vi glemmer å kikke en ekstra gang i bakruta? Hvilken kunnskapsforståelse og syn på barn ligger til grunn for utvikling og bruk av ferdig materiell?

Jeg ser flere likhetstrekk mellom naturvitenskapelig tenkning og det læringssynet som ligger til grunne i ulike pedagogiske programmer. I naturvitenskap ser man på sammenheng mellom stimuli og virkning. Det er faste kausalitet, som at vannet koker på 100 grader. I det samfunnsvitenskapelige felt har det historisk vært en splittelse om hvorvidt man kan overføre naturvitenskapens metoder når man forsker på mennesker og samfunn. I møtet med andre mennesker er det ikke gitt at et stimuli gir samme virkning. Jeg ønsker å se mennesker som individuelle og unike, og da er det ikke hensiktsmessig å behandle medmennesker utifra naturvitenskapens årsakssammenheng. Det er en grov forenkling av menneskesinnet.

Når ikke voksne mennesker, som er sosialisert i ganske like forhold, ikke reagerer likt på stimuli, er det da realistisk å tenke at barn gjør det? I Agderprosjektet, et forskningsprosjekt som drives av Universitetet i Stavanger, er en hovedhensikt å jevne ut forskjellene mellom barn som begynner på skolen. På nettsidene til UiS står det at forskning viser at barn av foreldre med lav utdanning skårer under gjennomsnittet på fokusområdene sosiale ferdigheter, selvregulering, språk og matematikk. Agderprosjektet har utviklet et førskoleopplegg som går ut på 2 timer førskoletrening fire dager i uken. Dette prosjektet har mottatt over 40 millioner i støtte, og er et godt eksempel på hvordan barnehagen nok en gang får ansvar for å fikse samfunnsøkonomiske problemer.

I Agderprosjektet skal en stimuli; mer “skolske” aktiviteter gi én årsak; barn som er skoleklare. Selv om deltakerne i prosjektet fremstiller opplegget som lekbasert, er det ganske tydelig at det ikke er frilek, eller lek på barnas premisser; det er formelle læringssituasjoner med stor voksenregi. Agderprosjektet kommer her i konflikt med Rammeplan for barnehagen, der det står at leken skal være arena for barns utvikling og læring (2017, s. 20).

Et annet eksempel på pedagogiske programmer med massiv inntreden i norske barnehager er Være Sammen. Programmet bygger på en modell for foreldrerollen som ble utviklet på midten av 1960-tallet. I Være Sammen blir modellen overført til voksenroller i barnehager. Den autoritative voksenstilen; trygg og grensesettende, er den som er mest hensiktsmessig. Og det er som regnes som hensiktsmessig er basert på Baumrinds forskning fra 1966, der det kommer frem at den autoritative voksenstilen kan bidra til at flere mennesker tar utdanning. Både Agderprosjektet og Være Sammen har som mål å utjevne sosiale forskjeller, men hvis man ser bak godhetsargumentene ligger det til grunne en positivistisk eller naturvitenskapelig tanke om at dersom barn behandles på en viss måte, vil vi få de samme resultatene. En svart-hvittmaling av pedagogikk, og forenkling av en kompleks virkelighet.

Det finnes heldigvis også forskning som viser at det ikke er hensiktsmessig med målstyrt læring i barnehagealder. Dion Sommer; en veletablert utviklingspsykolog, skriver at “Jo tidligere man begynner med målstyrt læring, jo dårligere går det med barna på skolen og videre i utdanningssystemet” (2018). I samme artikkel skriver han at hjernens vekst, og evne til å ta inn læring øker dersom barn får leke uten styring. Det er derfor ikke en sannhet at tidlig målstyrt læring gir bedre skoleresultater, verken kortsiktig eller langsiktig. Målstyrt læring gir mindre plass for barns særegenheter og uttrykk, det kan bidra til et normalitets-samfunn fremfor et mangfolds-samfunn og tar verdifulle tid fra barns frie lek. Målstyrt læring skal vi gjennom resten av livet. Jeg håper at vi kan la barnehagen være en arena for omsorg, uttrykk og masse lek, og uten forenklinger som ender opp med å gi oss en falsk trygghet.

 

 

 

 

Å ikke strekke til

Det er ettermiddag i barnehagen og vi er ute å leker i snøen. Ei jente på tre år tuster rundt alene. På veien bort mot henne blir jeg avbrutt av ei jente på to år som spør om vi kan bygge snøslott sammen. Jeg svarer ja, og spør om hun kan vente litt mens jeg hjelper jenta på tre å lage en cafe hun og ei annen jente kan leke i. Når jeg er ferdig med det, kommer et annet barn bort og spør om vi kan ake sammen. Jeg finner noen barn som kan være med å ake, før jeg snur meg mot jenta på to år som står med spaden i hånden. Utrykket i ansiktet hennes er ikke til å ta feil av, hun er i hvert fall ikke glad. Vi begynner på slottet, men kommer ikke langt før cafejentene trenger hjelp. I frykt for at leken deres skal oppløses finner jeg det de trenger for å fortsette. For tredje gang vender jeg tilbake til jenta med snøslottet.

Den siste tiden har jeg merket meg at svært mange har engasjert seg i debatten om hvor stor voksentettheten i barnehagen skal være. Samtidig leser jeg med jevne mellomrom kronikker og andre tekster om hvorvidt det er bra for små barn å gå i barnehagen. Etter det jeg har forstått, er de fleste forskerne enige om at det ikke er skadelig for små barn å gå i barnehagen. Jeg lurer på hva som går innenfor definisjonen skadelig.

En barnehagelærer med lang erfaring fortalte meg en hendelse fra en av de første forelesningene da hun begynte på utdanningen. Foreleseren stilte spørsmålet: “Synes dere små barn burde gå i barnehagen?”. På den tiden var det uvanlig at ettåringer gikk i barnehagen, det var i hovedsak barn under tre år det var snakk om. Foreleseren mente at de som ville svart nei på dette spørsmålet, burde revurdere om de var på rett utdanning.

25 år senere lurer jeg på det samme spørsmålet. Er det beste alternativet for små barn å være i en institusjon store deler av hverdagen sin? Og vis det ikke er det, skal vi godta at det er realiteten for veldig mange små barn? Er jeg en dårlig barnehagelærer vis jeg tviler på at jeg kan gi dem det de trenger? Jeg tviler på jeg er den eneste barnehageansatte som har opplevd å ikke strekke til. Fanget mitt er ikke stort nok, jeg har ikke nok armer til å gi dem nærheten de trenger. Det er et privilegium å tilbringe arbeidsdagen med disse små menneskene, men samtidig er det ganske slitsom å stadig kjenne på en utilstrekkelighet. Jeg får ikke gitt dem all den oppmerksomheten som de har ønsket. Likevel gjør vi det vi kan for barnehagedagen skal være best mulig for de yngste barna, så vell som de eldste.

Jeg har tenkt på mye på situasjonen ovenfor. Mest fordi slike hendelser skjer daglig. Vi gjør det beste ut av de forutsetningene vi har. I dag er det seks store eller tre små barn per voksen, vis man er heldig. Mange barnehager har enda høyere antall barn pr. voksen. Jeg tenker på hvor viktig de første leveårene er for barns utvikling av følelsesregisteret. Jeg tenker på hvor verdifullt livet er, men også hvor skjørt det er. Jeg tenker på hvor stort ettåringenes behov for tilgang til en trygg omsorgsperson er. Vi får bare oppleve livet vårt en gang og derfor burde alle barn starte livet sitt med en trygghet og grunnleggende forståelse av at de er viktige, og for å gjøre det trenger barnehagesektoren flere ansatte pr. barn, slik at vi kan gi barne den anerkjennelsen de har behov for, og som de fortjener.