Den barnlige barndommen

”Landet er i ferd med å gjøre en progressiv, barnesentrert og fagbasert barnehage til en kafeteria av halvgode kartleggingsverktøy, tvilsomme programpakker, betenkelige rangeringer og sviktende personvern, det hele begrunnet med barnet beste”

Sitatet er hentet fra professor Lars Løvli ( Pettersvold og Østrem, 2012). Professor Løvli problematiserer jakten på det normale barnet, og selv om det har gått noen år siden professoren problematiseringen denne jakten, kan vi konstatere at utviklingen bare har eskalert. Det er fortsatt et stort press fra staten og kommunene om å bruke kartleggingsverktøy og programpakker. Det er som om det har blitt et kvalitetsstempel på en god barnehage. Dette setter et soleklart preg på hva det fokuserer på i barnehagen. Som student på barnehagelærerutdanningen frykter jeg for hva det gjør med vårt syn på barn og den barndommen som dagens barn lever i.

I en undersøkelse fra Ungdata (2013) leser vi at unge begår mindre ungdomskriminalitet, drikker mindre og færre skulker skolen. De er også mer fornøyde med mor og far. Men til tross for at de fleste trives både på skolen og hjemme, viser Ungdataundersøkelsen også at mange sliter i hverdagen. Det er særlig ett område som gir særlig grunn til bekymring, i følge forskerne i rapporten. Ungdommene oppgir særlig typiske symptomer på stress, som det «å tenke at alt er et slit og at de bekymrer seg for mye om ting». Et stadig økende antall ungdommer – og da først og fremst unge jenter – rapporterer om psykiske helseplager i hverdagen. Mange oppgir også at de har søvnproblemer. En stor del av fritiden tilbringes foran datamaskinen og med andre digitale aktiviteter. Dette er trender som er blitt forsterket gjennom de siste undersøkelsene, ifølge forskerne.
Samtidig er foreldrene likere ungdommen. De stemmer likere ved valg, de kler seg likere og de liker den samme musikken. Skillet mellom unge og voksne blir mindre.

Selv er jeg ikke gammel nok til å gi fullgode svar på hva som er årsaker her, og hva det betyr for barn og unges utvikling, men mine kolleger og universitetet melder om økt interesse og behov for spesialpedagogikk. Lærere melder om barn og unge med utagerende adferd. Vi har aldri hatt så mye kunnskap om barn som vi har i dag. Både barnehage og skole er viktige saker på det politiske felt, men likevel er det så mange barn som trenger særskilte tilrettelegginger. Da er det er på høy tid at vi som skal arbeide med barn tenker grundig over hvilke båser vi setter dem i.

Vi får klarere og klarere retningslinjer fra statlige organer, og en ny rammeplan for barnehagene er på trappene. Den 1. Mars 2017 skriver kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen ”For dere som snart skal ut og praktiserer som barnehagelærere, vil jeg tro det er viktig med en tydelig rammeplan som gir klarere forpliktelser til arbeid med omsorg, lek, læring, danning, kommunikasjon, språklig og sosial kompetanse. Det vil styrke kvaliteten i barnehagen”. Nei takk, kunnskapsminister! Vi trenger ikke flere rammer og forpliktelser for utøvelsen av arbeidet vårt. Vi vil ha tillit og muligheter til å sikre at barnet gis muligheter til å utvikle seg på sine egne premisser.

I stortingsmelding 19, «Tid for lek og læring», står det ved flere tilfeller at regjeringen vil øke kvaliteten i barnehagen. Det står derimot veldig lite om hva som menes med kvalitet. Stortingsmeldingen sier at de erfaringene som barna får i barnehagen, bidrar til et grunnlag som er avgjørende for de mulighetene de får senere. Det kommer også frem at kvaliteten på barnehagetilbudet har sammenheng med helse, økonomi og utdanning i voksen alder.

Innholdet og kvaliteten i barnehagen er vesentlige bidrag til gode skoleresultateter. Dette gir et fundament for å lykkes i arbeids og samfunnsliv. I følge undersøkelsen fra Ungdata (2013) har vi utfordringer som vi må ta på alvor.

I Norsk barnelitteraturhistorie står det (2005): ”Barndommen har eigenverdi, den er livet her og nå og ingen transportetappe på vegen til fremtida. Livet er ein leik også. ” Jeg ser på det som problematisk å gi barndommen status som en særegen periode i et menneskes liv, hvis vi hele tiden skal se på det som en sosialiseringsprosess på veien til det å bli voksen. Jeg har aldri hørt at noen kaller voksenlivet som en forberedelse til det å bli gammel. Tenk om barna kunne få lov å bare være, akkurat det de er, der de er.

For hva vet vi om barn? Vi vet at de er sansere og utforskere. De er kroppslige subjekter som lærer og erfarer gjennom meningsfulle og naturlige situasjoner. Barn lærer gjennom å delta, de lærer ved å få førstehåndserfaringer der de selv kan prøve og feile. De lærer ved å kjenne, ved å berøre. De lærer ved å mestre en ny situasjon. De lærer de sosiale spillereglene ved å samspille med andre mennesker. De lærer omsorg ved å møte andre omsorgsfulle barn og voksne. De lærer om naturen ved å være i naturen, de lærer matematikk ved å bruke tall og telling og ved å utforske på egenhånd samtidig som en ansatt er der for å støtte når det trengs. Barn lærer språk ved å samtale og lytte, ved å leke med ord og lyder. Jeg tror at den aller viktigste faktoren i både barnehage og skole er menneskene som er der, både barn og voksne. Så når regjeringen snakker om å bruke millioner på å øke kvaliteten, håper jeg at de pengene kan brukes på større voksentetthet, refleksjon i kollegiale fora og med samfunnet rundt oss. Og så vil vi ha behov for videreutdanning av de som jobber sammen med barn.

I Stortingsmelding 19 står det videre at ”det å bidra til best mulig språklig grunnlag for barna når de begynner på skolen, er en av barnehagens aller viktigste oppgaver”. Regjeringen vil utarbeide en veiledende norm over det språklige grunnlaget et barn bør ha når det slutter i barnehagen. De vil utvikle materiell som skal brukes i barnehagens språkarbeid. Anne Høigård (2013), en av landets fremste forskere på språkutvikling hos barn peker på fire aktiviteter som fremmer språkutviklingen best. Det er musiske aktiviteter, god samtale, samvær omkring tekst og allsidig lek. Hvis barna får delta i slike aktiviteter hver dag, er de i et godt språkmiljø. Dette er også aktiviteter som passer til barnas naturlige væremåte. Ta med barna ut i naturen, syng og lek med dem, les ei bok i klatrestativet og bruk tid på å samtale med barna. Utform lekerommene slik at de tilrettelegger for variert lek. Vi trenger ikke flere språkverktøy! De midlene kan vi heller bruke på å øke tettheten av ansatte slik at det blir lettere å ta med barna i små grupper og ha tid til samhandling med barna.

Har forventninger og krav gjort at vi i vårt mangfoldige samfunn har laget en boks merket med barn som er blitt alt for trang? Er boksen tilpasset mangfoldet i samfunnet ellers? Hvilken barndom er det vi ønsker for våre barn? Er det en barndom der barns «mangler» får størst plass, og der vi må bruke mye tid på kartlegginger og programoppfølging? Eller er det en barndom som er preget av kompetente og omsorgsfulle voksne som verdsetter barndommens egenverdi og som er tilstede for barna? De valgene og verdiene, de refleksjonene vi gjør oss om praksisen vi har på vår arbeidsplass legger føringer for hvilken barndom barna får.

Når jeg tenker tilbake på min barndom kan jeg huske følelsen av å leke sammen med vennene mine i skogholtet rett ved siden av barnehagen. I en liten barnehage hadde vi muligheten til å foreta reiser rundt i nærmiljøet. Vi opplevde ting sammen, knyttet vennskapsbånd og lekte til vi ble hentet. Vi var trygge, vi var elsket og vi fikk lov å være barn. Og dog ble det mennesker av oss også.

Pedagog, hvor er du?

I løpet av flere praksisperioder, praksis-oppsummeringer og som vikar er det en ting jeg har tenkt mye på. Hvorfor er det så store motsetninger mellom det vi lærer på universitet og det som praktiseres i barnehagen? Hvorfor er barnehagene i flere kommuner, som f.eks. Kristiansand pålagt å kartlegge med TRAS på flerspråklige og ved behov når flere forskere jeg har møtt i undervisningen tydelig poengterer at skjemaet ikke er egnet til det? Og hvorfor er Snakkepakken og bildekort blant de mest populære verktøyene til språkarbeid? Hvorfor sitter barn på førskoleklubb med abc-bøker istedenfor å lage egne tekster? Språkarbeidet burde gjennomsyre hverdagen mens vi opplever verden, bruker språket vårt i hverdagssituasjoner, sanser og benevner i naturlige og meningsfulle situasjoner.

Hvor har det blitt av fagligheten vår i alt dette? Hvor er spontaniteten og den individuelle tilretteleggingen som vi gjør i hvert møte med barna? Hva er poenget med  en bachelorutdanning når vi kommer til barnehager med ferdig opplegg, et materiell som allerede har tenkt ut alt for oss? Der vi ikke trenger å tenke på mål fordi det allerede står der. Hva skjer når dette opplegget ikke passer til det barnet som trenger stimuleringen mest? Hvor er pedagogens plass? Vi som kan mest om barnet. Om alle sidene ved barns utvikling, både psykologisk, motorisk, emosjonelt og sosialt. Og om den språklige, matematiske, moralske, musikalske, todimensjonale og tredimensjonale utviklingen.

Mange barnehageansatte klager ofte på den knappe tiden vi har. Syv fagområder skal ha sin plass og dokumenteres, i tillegg til et hav av vanlige rutiner. Men hva om vi bryter normene som har regjert i den norske barnehagen så lenge? Jeg tror ikke meningen med Rammeplanen er at barnehagen hver dag skal sette av tid til ett og ett fagområdet, preget av formelle og voksenstyrte aktiviteter der undervisningstonen utgjør en stor del av samtalen med barna. Litt av det må vi selvfølgelig ha, men jeg tror at Rammeplanen med dets fagområder skal være integrert som en naturlig del av praksisen med utgangspunkt i barnas naturlige væremåte.

Etter romantikken kom realismen. Det kommer nesten alltid en reaksjon etter en epoke. Kanskje er det nå tiden kommer for å stole på pedagogenes faglighet og gi slipp på ferdig materiell som kun treffer de snille og flinke barna, men ikke de som trenger det mest. Kanskje tiden er kommet for å virkelig verdsette naturens muligheter, besøke nærmiljøet, leke med språket, rime og tøyse. Ved å legge til rette for slike aktiviteter og gi barna mulighet og inspirasjon til å ta i bruk skriftspråket i rollelek ol. kan vi virkelig gi mening til frasen om at lek er læring.

Nå har jeg nok satt det litt på spissen.  Det er selvfølgelig mange barnehager som er flinke til å bruke de ansattes  kompetanse slik at barna opplever et rikt språkmiljø med plass til alle. Det skal også nevnes at ferdig materiell passer til noen barn og at kvaliteten på disse varierer, begge veier. Men jeg vil likevel med trekke frem pedagogens kunnskap, en gratis ressurs fremfor kostbart ferdig materiell. Læring gjennom tekstskaping,  der barna kan bruke kreativiteten sin og flere sider av seg selv. Uansett er det viktigste at hvert enkelt barn føler at det mestrer noe og på den måten får et positivt forhold til å bruke språket sitt. Den ofte siterte filosofen Ole Brumm sa engang “Ja takk, begge deler.” Kanskje ligger det noe i det.

schoolkids
Bilde fra Colourbox

Smått kan også være godt

I praksis kunne vi velge blant flere oppgaver som skulle gjennomføres i samarbeid med medstudent. Vi valgte en oppgave som handlet om formidling av skjønnlitterær tekst. Formidlingen skulle helst gå over minst tre dager slik at det blir en før-aktivitet, høytlesing og etterarbeid. Med kun 9 dager til råds og andre oppgaver som skulle gjennomføres krevde det planlegging for å ha tre dager til rådighet med samme gruppe barn, men andre uke i praksis var vi klare for et lite leseprosjekt.

Boka var valgt på bakgrunn av barnas egen interesse. Vi som voksne har en viktig rolle i å bringe inn god litteratur til barna og da kan vi ikke alltid la barna velge hva de vil lese, men bøkene jeg hadde med var pensumlitteratur og derfor kvalitetssikret av kyndige. Samira og skjelettene ble utgangspunktet for prosjektet vårt. En bok som handler om skolejenta Samira som lærer om skjelett på skolen. Hun vil ikke ha skjelett og synes av bestevenninnen Frida er ekkel fordi hun har skjelett i seg. Fortellingen fenget både jenter og gutter, på tross av at gutter ofte foretrekker å lese om gutter. Jeg tror at skjelettet får mye fokus og at guttene synes det er spennende og fascinerende, derfor betyr det ikke så mye at hovedpersonen er ei jente. Dog kan det nevnes at Samira ved første øyekast like gjerne kunne vært en gutt.

Vi tok utgangspunkt i det som virket å fenge mest, nemlig skjelett og det vi har inni kroppen vår. Barnegruppen vi hadde med oss var seks femåringer. Det virket som om femåringene evnet å forstå at det vi så på bilder av skjelett, er det samme som vi har i kroppen vår. Det kunne kanskje blitt litt for abstrakt for tre eller fireåringer, men det fikk vi ikke prøvd ut. Med en passelig gruppestørrelse og engasjerte barn var vi klare til å sette i gang.

Tre laminerte røntgenbilder og noen få bilder av menneske- og dyreskjelett var nok til å sette utforskningen igang. Sammen med barna kjente vi på knokler, ribbein og nese. Vi diskuterte om det var bein vi hadde i nesen, vi kjente jo at det var noe hardt. Ei jente på gruppa mente at det bare var brusk og da vi studerte skjelettet kunne vi konstantere at det i vert fall ikke var noe bein der. På slutten av økten kikket vi på de første oppslagene i boka og pratet om hva vi så og hva vi trodde kom til å skje.

Dagen etter ble høytlesingen gjennomført på et verksted som befant seg ved siden av gangen som gikk fra basene til kjøkkenet. Klokken 11 var det derfor litt trafikk, men det var det stedet vi hadde til rådighet der og da. Vi begynte med en repetisjon før jeg leste boka med innspill og dialog fra barna, en dialogisk høytlesing. Litt forstyrrelser møtte vi på, men på tross av det tror jeg det opplevdes som en spennende og fin opplevelse.

På tredje dag ville vi gi barna muligheten til å uttrykke de eventuelle inntrykkene de hadde fått dagene før. Samtidig er det alltid spennende å se hva barna er mest fascinert av og hva som har festet seg. Barnegruppa fikk hver sitt ark og et bilde av seg selv. De skulle klippe ut sitt eget hode, lime det på arket og tegne skjelettet sitt. Vi håpet at de skulle tegne skjelett, men ønsket ikke å presse noen vis de ønsket å tegne noe annet, vi fascineres jo av ulike ting. Alle seks barna tegnet seg selv med skjelett, uten om ei jente. Hun hadde gått glipp av både før-aktiviteten og høytlesinga. Vi prøvde å gi henne en liten oppsummering av det vi hadde gjennomgått for at hun skulle ha litt av den samme erfaringen som de andre barna, men helt samme opplevelse kunne vi ikke gi henne. Det er jo ønskelig at hele gruppen får være på det samme, men det var spennende å se forskjellen mellom hennes tegning og de andres tegning.

Vi hadde tre dager i strekk til rådighet. Ca en halv time hver dag samlet vi gruppen og gikk på en egen plass. Vi hadde jo den luksusen at vi gikk to studenter i tillegg og det forenkler jo litt, men det burde være gjennomførbart med et lite prosjekt enten for hele avdelingen/basen eller gruppevis. Et slikt prosjekt setter fokus på et tema, det kan gi inspirasjon til lek og felles erfaringer for barna. Det kan sette igang samtaler og undring og ikke minst være en god mulighet for å benevne og tilegne seg nye ord. Med utgangspunktet i Samira og skjelettene kunne vi gått videre inn i et større prosjekt som til slutt omfavnet hele kroppen vår, fra innsiden og ut. Det er ikke nødvendigvis størrelsen som er det viktigste, men innholdet og menneskene som formidler det.

Lesing i uterom

Nå er jeg halvveis i praksisperioden. Hovedfokuset i praksis er naturligvis på språk og litteraturformidling. Barnehagen jeg er i, er en basebarnehage med litt over 100 barn. Jeg opplever det som litt utfordrende å lese sammen med barna inne når de i frilek kan gå på tvers av basene. Vi har fått til gode lesestunder inne, men i bøker der verbalteksten har stor funksjonell tyngde har det vært utfordrende, fordi det gjerne er litt støy rundt oss. Selvfølgelig kan man løse dette ved å lese i grupper eller gå på et annet rom, men for å bevare den spontane lesegleden har jeg satt pris på å bruke utearealet som en arena for lesing.

Barnehagen har et stort og variert lekeområdet. I tillegg til tradisjonelle lekeapparater som rutsjebaner, husker og klatrestativ har de en stor gressbakke som er perfekt til rulling, og en flott gapahuk. Tredje dagen i praksis tok medstudenten min og jeg med oss en sekk med bøker ut. Mange av barna på basen lekte i området rundt gapahuken så vi satt oss ned og tok opp bøkene. Vi begynte å bla litt i håp om det skulle komme barn som ville lese med oss. Etter et par minutter var det litt ubehagelig å sitte der alene, men heldigvis kom det tre-fire barn bort til oss. Et av barna dro opp Bukkene bruse vender tilbake  og vi satte igang å lese.

Etter ca 10 minutter med lesing der barna kom litt i rykk og napp, kom tre jenter bort til meg. Jeg var storfornøyd med at disse jentene som jeg ikke hadde møtt før, hadde lyst å lese med meg. “Kan vi leke her alene?” sa en av jentene. Litt forbauset pakket jeg sammen bøkene mine og forlot gapahuken. Det går ikke alltid som man har tenkt, men man kan ikke gi seg for det.

Den som venter, venter ikke forgjeves. Nå ble ikke ventetiden så veldig lang. Dagen etter leste jeg sammen med en gutt på den andre basen. Vi var inne og de fleste andre barna lekte. Da fikk vi bladd gjennom flere av bøkene og lest et par stykker. I utetiden senere på dagen lekte jeg sammen med barna. Etter boltrelek og rulling med noen av guttene i førskolealder, måtte det til med en pause i bakken. Vi slo oss ned bak en vakker busk, der vi fikk ly fra både støy og vind. En av guttene var han jeg samme formiddag hadde lest for. Vi snakket om bøkene vi hadde lest og gutten fortalte om skjelett og det gjorde at de andre barna ble nysgjerrige. Da en av guttene lurte på om vi kunne lese den, gikk jeg raskt inn for å hente sekken min. Og bak busken i gressbakken leste jeg Camilla Kuhns Samira og skjelettene sammen med fire gutter av den aktive typen, men som deltok og fulgte med som bare det.

Livet er full av tilfeldigheter. Det var en tilfeldighet at vi endte opp bak akkurat den busken hvor det passet så fint å lese. Barnehagehverdagen er ganske stappet med møter av alle typer, 7 fagområder som skal ha sin plass og logistikk. Også har det seg sånn at selv om vi planlegger og tilrettelegger for gode stunder, er nødvendigvis ikke barna tunet inn på det temaet som vi hadde tenkt. Det er utfordrende å jobbe i barnehage. Det er et hav av ting vi skal ha kontroll på. Men så er det de gode stundene der man kan være sammen med barna og dele opplevelser. Disse stundene er gull verdt. Det er derfor jeg har valgt å være her.

 

Gorm på leseverksted

Nylig fikk vi besøk av 12 barnehagebarn på fire og fem år. Programmet var leseverksted. Studentgruppene valgte ut en bok hver som de ønsket å lese. Jeg er stor fan av Camilla Kuhns Gorm er en snill orm og valgte naturligvis den. Boken handler om hoggormen Gorm som ikke er den typen hoggorm som biter eller spiser mus. Han jobber nemlig på apotek og spiser kun boksemat. Gorm er veldig opptatt av å være snill, men det er vanskelig å være snill hoggorm når han stadig treffer på feite mus, spesielt vis han er sulten. Og det hender at Gorm er sulten, for det er ganske dyrt å kjøpe boksemat. Av og til må Gorm gå uten mat en hel uke.

I Gorm er en snill orm er det to parallelle historier gjennom hele boken. Vis vi kun leser verbalteksten er Gorm en uvanlig hoggorm som alltid er snill og som finner gode løsninger på de problemene han møter på. For eksempel lukker han øynene når ser nakne rumper på museumet. Illustrasjonene forteller derimot en litt annen historie. Der møter vi en Gorm som stadig blir tykkere og mus som forsvinner uten å ta med seg tingene sine.

Denne boka er et godt eksempel på hvor viktig det er at barna har tilgang til alle modalitetene. Vis de ikke får se bildene i boka, vil de miste mye av essensen. Derfor valgte vi på leseverkstedet en digital måte å lese bok på. Før selve høytlesingen begynte, krøp barna gjennom en tunnel og inn på et rom som var dekorert med bilder og projektor. Bildene var tegninger fra handlingen og var en måte å presentere boka og aktivere førforståelsen til barna. Handdukke-Gorm hilste på alle og fortalte litt om seg selv, og så var vi klare for å lese.

Medstudenten min leste høyt fra boka, mens jeg satt sammen med barna og styrte projektoren. Vi kunne se alle oppslagene som store bilder på veggen foran oss. Har man tilgang på projektor og en hvit vegg eller lerret kan man ved hjelp av en iPad rigge samlingsplassen til et sted for høytlesing. Spesielt i større grupper kan det være en god måte å sikre at barne får tilgang på hele ikonoteksten.

Selv om jeg liker å bruke digitale verktøy både i barnehagen og privat, betyr det ikke at det skal erstatte de konkrete bøkene. En bok har et format, det har sider og det gir nok en større sanseopplevelse. Det er lukt og berøring som man ikke opplever på nettbrett eller pc.

The drama of the turning page er et sitat fra Barbara Bader. Sidevendingene er et element som ikke er like tydelig når man leser fra iPaden. Begge deler har ulike kvaliteter. En digital lesing kan gi en opplevelse, mens en fysisk bok kan gi en helt annen. En stor del av jobben vår er jo å gi gode opplevelser til barna, så kan vi ikke gi i både bøtte og spann da?

gorm-bilde
Bilde tatt fra forsiden av boka.

 

 

 

Den største synd er å ikke være til stede der du er

Denne uken har vi om flerspråklighet i barnehagen og i den sammenheng har vi naturligvis pratet en del om språk. Faglærere har flere ganger sagt at språkstimulering for etniske norske og flerspråklige er ganske lik. Et godt språk er viktig, både for norske barn og de som er enten simultan eller suksessiv flerspråklige. I dette innlegget ønsker jeg å gjøre rede for hvordan vi kan jobbe for å fremme språkmiljøet i barnehagen. Jeg kommer ikke til å skille mellom etniske norske og flerspråklige.

To viktige stikkord er kunnskap og engasjement. Kunnskap om barnets grammatiske og pragmatiske utvikling gjør at vi kan tilpasse oss til barnets nivå slik at de mestrer det. Men det gjør også at vi kan utfordre dem, slik at de kan strekke seg mot den nærmeste utviklingssonen som vi møter i Vygotskijs teori. Engasjement fordi en samtale har et dårlig utgangspunkt til å bli god uten at det er minst to mennesker som kommer med innspill og som lytter. En balansegang mellom å gi og ta. Jeg tror en samtale blir best når begge parter er tilstede og deltar aktivt, om et emne som opptar begge.

Anne Høigård fremmer fire aktiviteter som fremmer språkmiljøet i barnehagen. Disse er musiske aktiviteter, gode samtaler, samvær omkring tekst og allsidig lek. Hver dag skal disse fire aktivitetene finne sted i barnehagen. Som en kvalitetssikring kan man spørre seg selv om barna opplever dette hver dag. I barns språkutvikling(Høigård,13) skriver forfatteren at det mangler i mange barnehager, selv om det er aktiviteter som fort kan integreres i hverdagen. Dette arbeidet krever bevisste og engasjerte pedagoger.

Rytme, bevegelse og lyd er musiske grunnelementene. Det er musikk, dans og sang eller rim, klang, gjentakelse og rytme. Disse trekkene er knyttet til uttrykkssiden av språket og den poetiske språkfunksjonen. Musiske aktiviteter er lyst og lekbetonte og veldig viktig for å utvikle metaspråklig bevissthet, en bevissthet om hvordan språket er bygget opp. Både barn og voksne kan ofte mange rim og sangleker, kanskje kan det være en måte å knytte generasjoner sammen eller et innslag i garderoben eller måltid.

“Ikke alle samtaler er gode samtaler. En god samtale er preget av gjensidighet. Den foregår i en følelsesmessig god atmosfære, og den handler om et emne som engasjerer samtalepartnerne.”(Høigård, 2013, s.233) Motsetningen til en samtale er snakking der ingen hører ordentlig etter. De fleste av oss har kjent på følelsen når ingen lytter på oss. Det er ingen god følelse. Ansvaret for å skape gode samtaler med barna ligger på de ansatte. Når man er i en god samtale med barna er naturligvis bevisstheten om eget språkbruk relevant. Kontrollspørsmål kan fort føre til at barnet blir et undervisningsobjekt istedenfor en gjensidig samtalepartner. Vis man ser på barna som likeverdige deltakere i samfunnet tror jeg det faller ganske naturlig å bruke et godt og variert språk. Til de barna med lite språk, kan man tilpasse språket og spørsmålene til et nivå som de mestrer, slik at de får positive erfaringer med å bruke språket sitt.

I rammeplanen står det at barna hver dag skal oppleve høytlesing. Først og fremst leser vi for at barna skal få gode opplevelser. Bøker har en egenskap til å drømme oss bort, fantasere og oppleve det ukjente. Lesing har mangfoldige bonuseffekter, blant annet erfaring med skriftspråket og bedre begrepsinnhold. Høytlesing gir også barn erfaringer med fortellingsgrammatikk og dramaturgi. Samvær omkring tekst er “…situasjoner der en ansatt forteller og leser for barn, og der de samtaler om teksten.”(Høigård, 2013, s.235) Det kan være bøker, fortellinger, regler, dikt eller lignende. Gir vi barna gode erfaringer med lesing i en alder der det fortsatt er preget av lyst og lek, kan vi tidlig gi barna en identitet som leser og få språkstimulering på kjøpet.

Sist på lista, men like viktig er allsidig lek. Anne Høigård sier at barna kan utvikle alle aspekter ved språket når de er i lek. De bruker forskjellige deler av språket i forskjellige typer lek. Rolleleken er særskilt fordi leken helt og holdent er bært av språket. Rollelek har også den egenskapen at den springer ut fra barna selv. Selv om vi   som jobber i barnehage kan legge tilrette med rom, tid og støtte, så er det barna som eier selve leken. De ansatte har derimot en viktig rolle i å bringe nye elementer i leken. Ved å gi barna opplevelser og erfaringer, får de inntrykk som de kan bearbeide og gi mening til i leken.

Et miljø består av fysiske omgivelser, sosial organisering og menneskene. Personalet er helt avgjørende for å sikre et godt språkmiljø. Vi kan legge tilrette for rollelek ved å gjøre tilgjengelig materialer og utkledningstøy. I lesekroken kan vi sikre at bøkene er varierte og av god kvalitet. Et åpent rom med mulighet for musikk og dans er også overkommelig i de fleste barnehager. Ledelsen har ansvar for å gi tid for både fri- og organisert lek. Så er det menneskene igjen. De ansattes holdninger og kompetanse er avgjørende for hvor godt språkmiljøet kan bli. Dyktige pedagoger verdsetter mangfoldet i den norske barnehagen. De bruker det som en ressurs der man kan bekrefte de flerspråklige barnas identitet og utvide perspektivet for de enspråklige.

Det å være ansatt i barnehagen krever litt ekstra. Det krever at du har kjærlighet til overs, et over gjennomsnittet godt humør, en gnist i øyet og et menneskesyn der alle er like mye verdt. Ligger dette til grunn, har vi gode forutsetninger for å gi barna en god barndom. Den største synd er å ikke være til stede der du er, lyder et ukjent ordtak. Så la oss ikke synde, velg å være tilstede når du entrer verdens flotteste arbeidsplass.

Fantastisk møte med bildebokkunstnere

Det er stort sett alltid greit å være student. Men når tre av Norges beste barnebokforfattere og illustratører kommer til bibelbeltes hovedstad for å delta på bildebokdag sammen med oss, da er det ekstra greit. Takket være en over gjennomsnittet engasjert lærer fikk vi æren av å møte Camilla Kuhn, Lisa Aisato og Gro Dahle. Disse blir omtalt som rockestjernene i sin bransje. Og rocke gjorde de, vel på sin egen måte.

Camilla Kuhn var første mann ut. Forfatteren av blant annet Gorm er en snill orm og Samira og skjelettene gav meg ca en time med latter. Hennes overskrift var Løgnaktig tekst, ærlige bilder. På en humoristisk måte forklarte hun hvordan hun jobbet seg frem mot den ferdige boken. Hun var full av lekenhet og humor, noe som gjenspeiler seg i bøkene hennes. Camilla gav oss en god opplevelse på bildebokdagen, akkurat slik hun gir gode leseopplevelser gjennom bøkene sine. Under kommer seks råd fra Camilla Kuhn.

  1. Si to ting på en gang.
  2. Overlat til leseren å finne ut ting selv.
  3. Våg å være litt mørk
  4. Vær litt uforutsigbar. Gå ut av den litterære bøtta.
  5.   Ja til humor
  6. Kort kan også være godt!

Lista ble satt ganske høyt av Fru Kuhn, men Lisa Aisato senket den aldeles ikke. Etter utgivelsen av Snart sover du sammen med søster Haddy Njie har de blitt omtalt som supersøstrene. Det var fascinerende å se hvordan hun brukte krusseduller som utgangspunkt for nye ideer. Aisato gjenskapte krussedullen som ble til en mann med en høne på hodet som igjen ble inspirasjonen til boka hennes Odd er et egg. Vi fikk også se et par filmsnutter av filmatiseringen av Odd er et egg. Da fortalte Lisa hvordan arbeidet med å gi liv til figurene hennes hadde gjort at hun ble bedre kjent med dem. Det blir spennende å se hele filmen!

Dagens sisteskanse var ingen ringere enn Gro Dahle. Sammen med mannen hennes Svein Nyhus har de skapt mange gode bøker. Dahle/Nyhus er kjent for å lage bildebøker med ganske tøffe temaer. Temaene i bøkene er blant annet omsorgssvikt, depresjon og incest. Den siste boken de har gitt ut, er rykende ferskt og går under tittelen Blekkspruten. Den handler om en bror som seksuelt misbruker lillesøsteren sin. Gro Dahle har studert psykologi og jobber godt med stoffet før hun skriver. I forkant av Blekkspruten besøkte hun et senter som spesialiserer seg på incest. Der kom det frem at overgrep kan bli utført av barn helt ned i 8 års alderen.

Hun fortalte også om hvordan hun la inn lag på lag metaforer i bøkene sine. Vi som er voksne vil ofte gå dypere inn og tolke utifra våre erfaringer og assosiasjoner. Barna derimot, leser mest på overflaten. De tolker mer bokstavelig enn det voksne gjør. I boka Sinna mann (Dahle og Nyhus, 03) møter vi en aggressiv pappa. Mange voksne vegrer seg for å lese den i barnehagen, men Gro som selv har brukt den i både barnehage og skole fortalte at hennes erfaring er at barna ler av Sinna mann fordi han blir rar og dum. Hun poengterte også at slike bøker kan bli en venn for et barn som kjenner seg igjen, men som ikke får til å si det. Slike bøker har også sin plass i barnehagen.

Tusen takk til faglærer Agnes-Margrethe Bjorvand for nok en god opplevelse!

fullsatt-sal-jpg_fullwidth
En gira fordypningsgjeng på første rad! Bilde fra UiA sin nettside.