Falsk trygghet?

En mørk vinterkveld kom jeg hjem etter en lang dag med forelesninger. Jeg rygget bilen på samme plass som jeg alltid gjør. Plutselig hørte jeg en lyd, og merket at bilen møtte motstand. Den ene siden av bilen stod helt inntil en søyle. Akkurat denne kvelden slo ikke ryggesensoren inn som det pleier, og det resulterte i en liten ripe i lakken.

Det hadde vært svært spennende å undersøke hvor mange barnehager som bruker ferdige materiellet i sitt pedagogiske arbeid i barnehagen. Jeg vil tippe at det er svært mange. Det hadde også vært spennende å undersøke hvorfor barnehager velger å ta inn slike programmer i deres hverdag. Mitt lille uhell med bilen har fått meg til å tenke; kan hjelpemidler som forenkler hverdagen gi oss en falsk trygghet? Gjør det at vi slutter å tenke, vurdere og reflektere? Gjør det at vi glemmer å kikke en ekstra gang i bakruta? Hvilken kunnskapsforståelse og syn på barn ligger til grunn for utvikling og bruk av ferdig materiell?

Jeg ser flere likhetstrekk mellom naturvitenskapelig tenkning og det læringssynet som ligger til grunne i ulike pedagogiske programmer. I naturvitenskap ser man på sammenheng mellom stimuli og virkning. Det er faste kausalitet, som at vannet koker på 100 grader. I det samfunnsvitenskapelige felt har det historisk vært en splittelse om hvorvidt man kan overføre naturvitenskapens metoder når man forsker på mennesker og samfunn. I møtet med andre mennesker er det ikke gitt at et stimuli gir samme virkning. Jeg ønsker å se mennesker som individuelle og unike, og da er det ikke hensiktsmessig å behandle medmennesker utifra naturvitenskapens årsakssammenheng. Det er en grov forenkling av menneskesinnet.

Når ikke voksne mennesker, som er sosialisert i ganske like forhold, ikke reagerer likt på stimuli, er det da realistisk å tenke at barn gjør det? I Agderprosjektet, et forskningsprosjekt som drives av Universitetet i Stavanger, er en hovedhensikt å jevne ut forskjellene mellom barn som begynner på skolen. På nettsidene til UiS står det at forskning viser at barn av foreldre med lav utdanning skårer under gjennomsnittet på fokusområdene sosiale ferdigheter, selvregulering, språk og matematikk. Agderprosjektet har utviklet et førskoleopplegg som går ut på 2 timer førskoletrening fire dager i uken. Dette prosjektet har mottatt over 40 millioner i støtte, og er et godt eksempel på hvordan barnehagen nok en gang får ansvar for å fikse samfunnsøkonomiske problemer.

I Agderprosjektet skal en stimuli; mer “skolske” aktiviteter gi én årsak; barn som er skoleklare. Selv om deltakerne i prosjektet fremstiller opplegget som lekbasert, er det ganske tydelig at det ikke er frilek, eller lek på barnas premisser; det er formelle læringssituasjoner med stor voksenregi. Agderprosjektet kommer her i konflikt med Rammeplan for barnehagen, der det står at leken skal være arena for barns utvikling og læring (2017, s. 20).

Et annet eksempel på pedagogiske programmer med massiv inntreden i norske barnehager er Være Sammen. Programmet bygger på en modell for foreldrerollen som ble utviklet på midten av 1960-tallet. I Være Sammen blir modellen overført til voksenroller i barnehager. Den autoritative voksenstilen; trygg og grensesettende, er den som er mest hensiktsmessig. Og det er som regnes som hensiktsmessig er basert på Baumrinds forskning fra 1966, der det kommer frem at den autoritative voksenstilen kan bidra til at flere mennesker tar utdanning. Både Agderprosjektet og Være Sammen har som mål å utjevne sosiale forskjeller, men hvis man ser bak godhetsargumentene ligger det til grunne en positivistisk eller naturvitenskapelig tanke om at dersom barn behandles på en viss måte, vil vi få de samme resultatene. En svart-hvittmaling av pedagogikk, og forenkling av en kompleks virkelighet.

Det finnes heldigvis også forskning som viser at det ikke er hensiktsmessig med målstyrt læring i barnehagealder. Dion Sommer; en veletablert utviklingspsykolog, skriver at “Jo tidligere man begynner med målstyrt læring, jo dårligere går det med barna på skolen og videre i utdanningssystemet” (2018). I samme artikkel skriver han at hjernens vekst, og evne til å ta inn læring øker dersom barn får leke uten styring. Det er derfor ikke en sannhet at tidlig målstyrt læring gir bedre skoleresultater, verken kortsiktig eller langsiktig. Målstyrt læring gir mindre plass for barns særegenheter og uttrykk, det kan bidra til et normalitets-samfunn fremfor et mangfolds-samfunn og tar verdifulle tid fra barns frie lek. Målstyrt læring skal vi gjennom resten av livet. Jeg håper at vi kan la barnehagen være en arena for omsorg, uttrykk og masse lek, og uten forenklinger som ender opp med å gi oss en falsk trygghet.

 

 

 

 

Author: Siv-Terese Omland

Jeg er en 27 år gammel barnehagelærer fra Lyngdal. Jeg var ferdig utdannet i 2017 og har jobbet ett år som pedagogisk leder. Denne bloggen ble opprettet som en del av det tredje året på barnehagelærerutdanningen hvor jeg hadde fordypning i språk, litteratur og nye medier. Jeg har valgt å beholde bloggen etter endt studie og den vil fortsette å omhandle temaer som er relevante innenfor barnehage.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: