Språk og meningskaping

I denne oppgaven vil jeg med utgangspunkt i begrepet «meningsskaping» vise hvordan barns språk utvikles i hverdagen gjennom samtaler, estetiske opplevelser og lek. Det er et viktig poeng for meg at disse aktivitetene ikke blir instrumentelle metoder, for de har stor egenverdi i seg selv. Denne oppgaven er heller et forsøk på å vise at vi ikke trenger ferdig språkmateriell og standardiserte programmer for at barna skal utvikle språket sitt. Jeg har valgt problemstillingen: Hvordan utvikles barns språk gjennom aktiviteter som også fremmer barns deltakelse? Ut ifra denne problemstillingen har jeg to forskningsspørsmål: 1. Hvordan kan vi synliggjøre den læringen som skjer i naturlige og meningsfulle situasjoner? 2. Kan estetiske opplevelser og non-verbal kommunikasjon også være en inspirasjon til å ta i bruk verbalspråket?

Hva som skal fylle hverdagen i barnehagen er det mange som har en formening om. Anerkjente barnehageforskere som Jan Kampmann og Tora Korsvold skriver om hvordan barnehagen fra politisk nivå har fått en større vektlegging som læringsarena (Korsvold, 2008 og Kampmann, 2013 sitert etter Nygård og Heggvold, 2016). Det legges føringer for hvilken type kunnskap som ses på som viktig og et resultat av det har vært en større grad av standardisering (Ibid). I Rammeplanen for barnehagen står det «Leken skal være en arena for barns utvikling og læring, og for sosial og språklig samhandling» (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 16). Det er altså leken som skal være arenaen for den læringen som skjer i barnehagen, både den implisitte og eksplisitte læringen. Det står også at «Barna skal møtes som individer, og barnehagen skal ha respekt for barnets opplevelsesverden» (Ibid., s. 11). Skal vi ta barn på alvor og møte dem som individ og subjekt, kan vi ikke forme dem etter objektive standarder (Nygård og Heggvold, 2016). Siden barnehagen er pliktet til å følge Rammeplanen, kan vi som er barnehageansatte med god samvittighet bruke tid på barns lek slik jeg forstår det. I den neste delen vil jeg utdype begrepet meningsskaping, og med utgangspunkt i det vise hvilken læring som kan skje i hverdagssituasjoner. Jeg ser på samtaler, drama og lek ute og inne som hverdagssituasjoner. Det er også aktiviteter som enten kan være lek, inspirere til lek eller bidra til å skape mening i tilværelsen på lik linje med barns lek.

Hva er meningsskaping?

Karl Weicks skriver om meningskaping i boken Sensemaking in Organizations (1995). Det norske begrepet meningsskaping er en oversettelse av sensemaking. Weick beskriver meningsskaping slik «The concept of sensemaking highlights the action, activity, and creating that lays down the traces that are interpreted and then reinterpreted» (Weick, 1995, s. 13). Han vektlegger handlinger, aktiviteter, oppfatninger og tolkninger, og hvordan de tolkes og tolkes på nytt (Ibid.).

Elin Eriksen Ødegaard bruker også begrepet meningsskaping i hennes doktorgradsavhandling Meningsskaping i barnehagen: Innhold og bruk av barn og voksnes samtalefortelling (2007). Hun skriver at meningsskaping kan være reproduksjon av inntrykk (Ibid., s. 99). Det kreative aspektet vektlegges, og i hennes avhandling har hun tolket både verbale og non-verbale ytringer som bidrag i samtalefortellingens meningsskaping (Ibid.). Det har vært en vestlig tradisjon å forstå meningsskaping som en individuell prosess, men i lys av Bakhtin kan det også ses på som en kollektiv prosess (Ibid., s. 58). Ødegaard skriver at det er en måte å utforske, møte, forstå og lære på og det kan bidra til å skape mening om hendelser de har opplevd (Ibid., s. 31).

I Samtaler om bildebøker i barnehagen forstår Trine Solstad meningsskaping som en aktiv handling som både ligger til grunn for, og er en forutsetning for en dypere forståelse, i dette tilfelle en barnebok (2016, s. 26). Solstad skriver at meningsskaping er sentralt innenfor resepsjonsteori og at det i resepsjon av et litterært verk er den prosessen hvor leseren skaper mening med teksten som leses (Ibid). «…mening ligger ikke i språket selv. Ord og setninger blir først meningsfulle når de inngår i kommunikasjonssituasjoner der mennesker bruker dem til å gjøre noe (Svennevig, 2009, s. 13 sitert etter Solstad, 2016, s. 25). Mening er noe som må skapes og det er en aktiv handling som ligger til grunn for en dypere forståelse (Solstad, 2016, s. 26).

Både Weick (1995), Ødegaard (2007) og Solstad (2016) er opptatt av prosessen, noe som passer godt i denne sammenhengen. Med utgangspunkt i Weick, Ødegaard og Solstad kommer jeg til å bruke meningsskaping som prosesser og aktiviteter som er med på å skape mening i barnehagebarns prosesser i hverdagen, både gjennom verbale og non-verbale ytringer. I Rammeplanen for barnehagen står det at personalet skal «Tilrettelegge for meningsfulle opplevelser og støtte barns identitetsutvikling og positive selvforståelse» (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 21). Slik jeg forstår begrepet meningsskaping, vil meningsfulle opplevelser være en viktig del av barns meningsskaping. Hva som oppleves som meningsfullt for barn er selvfølgelig svært subjektivt og det er umulig for meg å få en total innsikt i hvert enkelt barns opplevelse.

Meningsskaping gjennom samtaler  

Den amerikanske utdanningspsykolisten Catherine Snow fremhever samtalen som den mest grunnleggende læringsaktiviteten for barn i alderen tre til seks år (Snow, 2000 sitert etter Gjems, 2009, s. 12). Liv Gjems bruker Ninio og Snows definisjon på samtale: «En samtale er en fokusert språklig interaksjon som finner sted når to eller flere deltakere er vendt mot samme perseptuelle eller mentale fokus» (Ninio og Snow, 1996 sitert etter Gjems, 2009, s. 59). Ninio og Snow presiserer ikke at språklig interaksjon kun er verbalspråklig, derfor tolker jeg det slik at kroppslig kommunikasjon, som f.eks. ett og toåringers kroppslige kommunikasjon i toddlerlek slik blant annet Gunvor Løkken beskriver det, også går under denne definisjonen (Løkken, 2015). Denne definisjonen rommer også samtaler rundt høytlesning i tråd med Solstad (2016).

I forordet til sin doktorgradsavhandling Språkstimulering gjennom samtale skriver Torild Marie Olsen «Gjennom samtaler skapes relasjoner, liv formes og kunnskap bygges. Språklig samhandling i barnehagen er en viktig del av barns livsverden og utvikling…» (2017, s. V). I hennes studie trekker hun frem samtaler der observasjon av insekter er tema. Det er tydelig at sanseerfaringer er sentralt. «Tilegnelse av nye ord skjer gjennom at det er en kopling mellom ordet og det ordet refererer til som gir mening for barnet» (Nelson, 1996, 2007 sitert etter Olsen, 2017). Barnas persepsjon av insekter blir en aktiv handling som kan skape en dypere forståelse, slik Solstad forklarer meningsskapingsbegrepet (2016, s. 26).

Både Snow (2000), Gjems (2009) og Olsen (2017) mener at det skjer mye læring i samtaler. Det er en interaksjon som krever at alle parter er mentalt tilstede og på den måten kan også deltakerne føle seg bekreftet og anerkjent. Samtaler kan gi rom for temaer som barn genuint liker å snakke om, og det kan være en måte de kan utforske, forstå og lære på. Gjennom samtale kan barn skape mening om hendelser de har opplevd (Ødegaard, 2007, s. 31).

Språkstimulering i uteleken  

Professor emeritus i barnehagepedagogikk, Berit Bae nevner flere forskere som mener at mange borgere i dagens samfunn ikke setter pris på naturens egenverdi (Sunsdal, 2013, Tordsson og Vale, 2013 sitert etter Bae, 2018, s. 182). Humanistiske verdier har satt mennesker i sentrum, og naturen har blitt sekundær (Ibid., s. 183). Derfor vil jeg begynne dette avsnittet med å presisere at naturen har en egenverdi, både for biologisk mangfold og for det som skjer når natur og mennesker møtes. I naturen skjer det også mye læring, spesielt gjennom uteleken. Merete Lund Fasting har forsket på barn utelek og i hennes doktorgradsavhandling konkluderer hun med at barn i stor grad leker i naturområder som skrenter, trær og skogholt (2013, s. 250). Fastings doktorgradsarbeid var primært rettet mot eldre barn i grunnskolen, men i hennes bok Barns utelek som er rettet mot yngre barn, ser vi at mange resultater er ganske like (2017, s. 115). Naturområder er viktige og barn vil gjerne utforske og finne sine steder (Ibid.).

Hvis man ser Fastings forskning om viktigheten av barns steder i naturen, i tråd med Nelson (1996, 2007 sitert etter Olsen, 2017) som mener at tilegnelse av nye ord skjer når det er en kobling mellom ordet, og den delen av ordet som barna opplever som meningsfull, kan barna tilegne seg mange begreper når de leker i naturen. Det forutsetter at det er ansatte eller barn som har bedre semantisk kompetanse og kan sette ord på tingene rundt. Fasting er opptatt av viktigheten av å ha pedagogisk utdannet personell tilgjengelig i utetiden (2017, s. 57). Elisabeth Bjørnestad og Ellen Os har gjennom sin forskning kommet frem til at det er i leken de ansatte best kan stimulere barns språk (Bjørnestad og Os, u.a, sitert etter Fasting, 2017, s. 21).

I Olsens (2017) avhandling er et av fokusbarna ei flerspråklig jente som ikke bruker språket noe særlig i det som ses på som vanlige språksituasjoner. Hun snakker mye mer når hun er på tur og går sammen med en ansatt. For noen barn kan derfor naturarenaen være ekstra viktig, fordi det åpner opp for andre typer interaksjoner, både med menneskene og omgivelsene. Barns meningsskaping medieres gjennom språk og ytringer (Ødegaard, 2007, s. 54). Barns tilknytning til steder i naturen, hvor de skaper den konteksten de deltar i, mener Ødegaard at det tas i bruk et språk som krysser tid og rom (Ibid.). Slik kan barns meningsskapingsprosesser i naturen, i tillegg til å stimulere fysisk og motorisk utvikling, lek og mestring også gi en bredere språkkompetanse.

Estetiske opplevelser og non-verbal kommunikasjon som inspirasjon til å bruke språket  

Trond Egil Toft skriver at det har blitt større oppmerksomhet mot å se kognitiv læring i forhold til persepsjon og sansing (Toft, 2010). Begrepene våre er vevd inn i følelser og assosiasjoner (Høigård, 2013, s. 159). Hvert begrep har en denotasjon, grunnbetydningen av et begrep, og konnotasjoner, som er følelsene knyttet til et begrep. Barn i ett og to års alder er i ordsamlerperioden (Ibid., s. 161). Barn i denne aldersgruppen blir også kalt toddlere, der et viktig kjennetegn er deres kroppslige kommunikasjon (Løkken, 2015). I «De minste barnas lek er et dikt» bruker Jorunn Seljeseth (2016) sine observasjoner av de yngste barna som inspirasjon i hennes forestilling. Hun har med seg ulike objekter og bruker uttrykk fra barns lek, som gjentakelser og fokusskifte (Ibid.). Barna kan knytte sterke sanselige erfaringer med de ulike tingene og det kan oppleves som meningsfullt fordi det skaper gjenkjennelse. En sterk følelsesmessig erfaring, altså en konnotasjon, kan bidra til semantisk kompetanse (Høigård, 2013, s. 160).

Seljeseth trekker frem et annet spennende perspektiv. Det er en rekke fellestrekk mellom litteratur, lek og språk; gjentakelse, utforskning, lek med lyder og kreativitet (2016, s. 64). Hun skriver at barn leker med språket gjennom rim, dikt og regler og at det er tydelig at barn koser seg med en slik type språklek. Den poetiske språkfunksjonen henger tett sammen med metaspråklig bevissthet, som igjen er svært viktig for lese og skriveferdigheter (Høigård, 2013, s. 59-60). Faith Gabrielle Guss

skriver at kunstfagene fortsatt kalles for musiske fag (2015, s. 51.). Høigård trekker frem nettopp det musiske som optimalt for yngre barns språktilegnelse (2013, s. 35). Det er altså en rekke koblinger mellom estetiske fag og språk, både gjennom innholdet i en forestilling som førstehåndserfaringer med begreper, i den poetiske språkleken og gjennom den kroppslige kommunikasjonens gester og uttrykk. Forestillinger for de yngste, slik Seljeseth beskriver kan kalles kvalitetsteater, et dramaturgisk møte mellom kunst og pedagogikk (Hovik og Nagel, 2017, s. 33-35). Weick (1995) er opptatt av at handlinger og aktiviteter må tolkes og tolkes på nytt for å skape mening. I tillegg til de språklige gevinstene, tar kvalitetsteateret barns uttrykk på alvor når de inspireres av deres handlinger og aktiviteter, setter det i form og lager et kunstnerisk uttrykk som barna kan tolke og oppfatte.

Avslutning    

Formålet mitt med denne oppgaven har primært vært å synliggjøre den læringen som skjer i naturlige og meningsfulle situasjoner i barnehagehverdagen. Jeg er kritisk til pedagogiske programmer, både med tanke på hva det gjør med oss når det kommer standardiserte måter å være menneske på og for det som kan skje med pedagogenes profesjonalitet når det kommer ferdige programmer inn i barnehagen. Det ligger også til grunne frustrasjon mot en belæringsdiskurs som har et sterkt behov for å lære barn en hel del og som har et læringssyn som verdsetter kunnskapslæring fremfor allsidig danning. Derfor er jeg generelt interessert i hvordan barn lærer gjennom hverdagsaktiviteter og mer spesielt hvordan barn lærer språk. I første del av oppgaven har jeg trukket frem hverdagssamtalen og utelek som aktiviteter som fremmer barns deltakelse. Jeg har vist til aktuell forskning som støtter opp mine forskningsspørsmål. Det finnes sikkert forskning som viser at formell kunnskapslæring også har en effekt, men jeg ønsker å ha et mer helhetlig læringssyn og et syn der barn blir sett på som kompetente i seg selv. Derfor har det vært fint å ha utgangspunkt i meningsskapingsbegrepet, et begrep som er prosessorientert, har rom for tolkninger og som gjør at barna kan bli en viktig aktør i sin egen læringsprosess. Det andre forskningsspørsmålet mitt handler om hvordan estetiske opplevelser og non-verbal kommunikasjon kan inspirere til å ta i bruk verbalspråket. Det er et felt jeg ikke har så mye erfaring med, men som jeg har vært veldig nysgjerrig på. Den faglitteraturen som finnes på dette feltet viser at både estetiske opplevelser som teaterforestillinger og den kroppslige kommunikasjonen kan ha positiv effekt på de yngre barnas språk. Det er

godt å ha solid forskning i ryggen slik at vi faglig kan stå imot den formelle kunnskapslæringen som presses inn i barnehagen og fortsette å være forkjempere for barns lek, uttrykk og meningsskaping. Der ligger de langvarige gevinstene.

Author: Siv-Terese Omland

Jeg er en 27 år gammel barnehagelærer fra Lyngdal. Jeg var ferdig utdannet i 2017 og har jobbet ett år som pedagogisk leder. Denne bloggen ble opprettet som en del av det tredje året på barnehagelærerutdanningen hvor jeg hadde fordypning i språk, litteratur og nye medier. Jeg har valgt å beholde bloggen etter endt studie og den vil fortsette å omhandle temaer som er relevante innenfor barnehage.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: