Den barnlige barndommen

”Landet er i ferd med å gjøre en progressiv, barnesentrert og fagbasert barnehage til en kafeteria av halvgode kartleggingsverktøy, tvilsomme programpakker, betenkelige rangeringer og sviktende personvern, det hele begrunnet med barnet beste”

Sitatet er hentet fra professor Lars Løvli ( Pettersvold og Østrem, 2012). Professor Løvli problematiserer jakten på det normale barnet, og selv om det har gått noen år siden professoren problematiseringen denne jakten, kan vi konstatere at utviklingen bare har eskalert. Det er fortsatt et stort press fra staten og kommunene om å bruke kartleggingsverktøy og programpakker. Det er som om det har blitt et kvalitetsstempel på en god barnehage. Dette setter et soleklart preg på hva det fokuserer på i barnehagen. Som student på barnehagelærerutdanningen frykter jeg for hva det gjør med vårt syn på barn og den barndommen som dagens barn lever i.

I en undersøkelse fra Ungdata (2013) leser vi at unge begår mindre ungdomskriminalitet, drikker mindre og færre skulker skolen. De er også mer fornøyde med mor og far. Men til tross for at de fleste trives både på skolen og hjemme, viser Ungdataundersøkelsen også at mange sliter i hverdagen. Det er særlig ett område som gir særlig grunn til bekymring, i følge forskerne i rapporten. Ungdommene oppgir særlig typiske symptomer på stress, som det «å tenke at alt er et slit og at de bekymrer seg for mye om ting». Et stadig økende antall ungdommer – og da først og fremst unge jenter – rapporterer om psykiske helseplager i hverdagen. Mange oppgir også at de har søvnproblemer. En stor del av fritiden tilbringes foran datamaskinen og med andre digitale aktiviteter. Dette er trender som er blitt forsterket gjennom de siste undersøkelsene, ifølge forskerne.
Samtidig er foreldrene likere ungdommen. De stemmer likere ved valg, de kler seg likere og de liker den samme musikken. Skillet mellom unge og voksne blir mindre.

Selv er jeg ikke gammel nok til å gi fullgode svar på hva som er årsaker her, og hva det betyr for barn og unges utvikling, men mine kolleger og universitetet melder om økt interesse og behov for spesialpedagogikk. Lærere melder om barn og unge med utagerende adferd. Vi har aldri hatt så mye kunnskap om barn som vi har i dag. Både barnehage og skole er viktige saker på det politiske felt, men likevel er det så mange barn som trenger særskilte tilrettelegginger. Da er det på høy tid at vi som skal arbeide med barn tenker grundig over hvilke båser vi setter dem i.

Vi får klarere og klarere retningslinjer fra statlige organer, og en ny rammeplan for barnehagene er på trappene. Den 1. Mars 2017 skriver kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen ”For dere som snart skal ut og praktiserer som barnehagelærere, vil jeg tro det er viktig med en tydelig rammeplan som gir klarere forpliktelser til arbeid med omsorg, lek, læring, danning, kommunikasjon, språklig og sosial kompetanse. Det vil styrke kvaliteten i barnehagen”. Nei takk, kunnskapsminister! Vi trenger ikke flere rammer og forpliktelser for utøvelsen av arbeidet vårt. Vi vil ha tillit og muligheter til å sikre at barnet gis muligheter til å utvikle seg på sine egne premisser.

I stortingsmelding 19, «Tid for lek og læring», står det ved flere tilfeller at regjeringen vil øke kvaliteten i barnehagen. Det står derimot veldig lite om hva som menes med kvalitet. Stortingsmeldingen sier at de erfaringene som barna får i barnehagen, bidrar til et grunnlag som er avgjørende for de mulighetene de får senere. Det kommer også frem at kvaliteten på barnehagetilbudet har sammenheng med helse, økonomi og utdanning i voksen alder.

Innholdet og kvaliteten i barnehagen er vesentlige bidrag til gode skoleresultateter. Dette gir et fundament for å lykkes i arbeids og samfunnsliv. I følge undersøkelsen fra Ungdata (2013) har vi utfordringer som vi må ta på alvor.

I Norsk barnelitteraturhistorie står det (2005): ”Barndommen har eigenverdi, den er livet her og nå og ingen transportetappe på vegen til fremtida. Livet er ein leik også. ” Jeg ser på det som problematisk å gi barndommen status som en særegen periode i et menneskes liv, hvis vi hele tiden skal se på det som en sosialiseringsprosess på veien til det å bli voksen. Jeg har aldri hørt at noen kaller voksenlivet som en forberedelse til det å bli gammel. Tenk om barna kunne få lov å bare være, akkurat det de er, der de er.

For hva vet vi om barn? Vi vet at de er sansere og utforskere. De er kroppslige subjekter som lærer og erfarer gjennom meningsfulle og naturlige situasjoner. Barn lærer gjennom å delta, de lærer ved å få førstehåndserfaringer der de selv kan prøve og feile. De lærer ved å kjenne, ved å berøre. De lærer ved å mestre en ny situasjon. De lærer de sosiale spillereglene ved å samspille med andre mennesker. De lærer omsorg ved å møte andre omsorgsfulle barn og voksne. De lærer om naturen ved å være i naturen, de lærer matematikk ved å bruke tall og telling og ved å utforske på egenhånd samtidig som en ansatt er der for å støtte når det trengs. Barn lærer språk ved å samtale og lytte, ved å leke med ord og lyder. Jeg tror at den aller viktigste faktoren i både barnehage og skole er menneskene som er der, både barn og voksne. Så når regjeringen snakker om å bruke millioner på å øke kvaliteten, håper jeg at de pengene kan brukes på større voksentetthet, refleksjon i kollegiale fora og med samfunnet rundt oss. Og så vil vi ha behov for videreutdanning av de som jobber sammen med barn.

I Stortingsmelding 19 står det videre at ”det å bidra til best mulig språklig grunnlag for barna når de begynner på skolen, er en av barnehagens aller viktigste oppgaver”. Regjeringen vil utarbeide en veiledende norm over det språklige grunnlaget et barn bør ha når det slutter i barnehagen. De vil utvikle materiell som skal brukes i barnehagens språkarbeid. Anne Høigård (2013), en av landets fremste forskere på språkutvikling hos barn peker på fire aktiviteter som fremmer språkutviklingen best. Det er musiske aktiviteter, god samtale, samvær omkring tekst og allsidig lek. Hvis barna får delta i slike aktiviteter hver dag, er de i et godt språkmiljø. Dette er også aktiviteter som passer til barnas naturlige væremåte. Ta med barna ut i naturen, syng og lek med dem, les ei bok i klatrestativet og bruk tid på å samtale med barna. Utform lekerommene slik at de tilrettelegger for variert lek. Vi trenger ikke flere språkverktøy! De midlene kan vi heller bruke på å øke tettheten av ansatte slik at det blir lettere å ta med barna i små grupper og ha tid til samhandling med barna.

Har forventninger og krav gjort at vi i vårt mangfoldige samfunn har laget en boks merket med barn som er blitt alt for trang? Er boksen tilpasset mangfoldet i samfunnet ellers? Hvilken barndom er det vi ønsker for våre barn? Er det en barndom der barns «mangler» får størst plass, og der vi må bruke mye tid på kartlegginger og programoppfølging? Eller er det en barndom som er preget av kompetente og omsorgsfulle voksne som verdsetter barndommens egenverdi og som er tilstede for barna? De valgene og verdiene, de refleksjonene vi gjør oss om praksisen vi har på vår arbeidsplass legger føringer for hvilken barndom barna får.

Når jeg tenker tilbake på min barndom kan jeg huske følelsen av å leke sammen med vennene mine i skogholtet rett ved siden av barnehagen. I en liten barnehage hadde vi muligheten til å foreta reiser rundt i nærmiljøet. Vi opplevde ting sammen, knyttet vennskapsbånd og lekte til vi ble hentet. Vi var trygge, vi var elsket og vi fikk lov å være barn. Og dog ble det mennesker av oss også.