Smått kan også være godt

I praksis kunne vi velge blant flere oppgaver som skulle gjennomføres i samarbeid med medstudent. Vi valgte en oppgave som handlet om formidling av skjønnlitterær tekst. Formidlingen skulle helst gå over minst tre dager slik at det blir en før-aktivitet, høytlesing og etterarbeid. Med kun 9 dager til råds og andre oppgaver som skulle gjennomføres krevde det planlegging for å ha tre dager til rådighet med samme gruppe barn, men andre uke i praksis var vi klare for et lite leseprosjekt.

Boka var valgt på bakgrunn av barnas egen interesse. Vi som voksne har en viktig rolle i å bringe inn god litteratur til barna og da kan vi ikke alltid la barna velge hva de vil lese, men bøkene jeg hadde med var pensumlitteratur og derfor kvalitetssikret av kyndige. Samira og skjelettene ble utgangspunktet for prosjektet vårt. En bok som handler om skolejenta Samira som lærer om skjelett på skolen. Hun vil ikke ha skjelett og synes av bestevenninnen Frida er ekkel fordi hun har skjelett i seg. Fortellingen fenget både jenter og gutter, på tross av at gutter ofte foretrekker å lese om gutter. Jeg tror at skjelettet får mye fokus og at guttene synes det er spennende og fascinerende, derfor betyr det ikke så mye at hovedpersonen er ei jente. Dog kan det nevnes at Samira ved første øyekast like gjerne kunne vært en gutt.

Vi tok utgangspunkt i det som virket å fenge mest, nemlig skjelett og det vi har inni kroppen vår. Barnegruppen vi hadde med oss var seks femåringer. Det virket som om femåringene evnet å forstå at det vi så på bilder av skjelett, er det samme som vi har i kroppen vår. Det kunne kanskje blitt litt for abstrakt for tre eller fireåringer, men det fikk vi ikke prøvd ut. Med en passelig gruppestørrelse og engasjerte barn var vi klare til å sette i gang.

Tre laminerte røntgenbilder og noen få bilder av menneske- og dyreskjelett var nok til å sette utforskningen igang. Sammen med barna kjente vi på knokler, ribbein og nese. Vi diskuterte om det var bein vi hadde i nesen, vi kjente jo at det var noe hardt. Ei jente på gruppa mente at det bare var brusk og da vi studerte skjelettet kunne vi konstantere at det i vert fall ikke var noe bein der. På slutten av økten kikket vi på de første oppslagene i boka og pratet om hva vi så og hva vi trodde kom til å skje.

Dagen etter ble høytlesingen gjennomført på et verksted som befant seg ved siden av gangen som gikk fra basene til kjøkkenet. Klokken 11 var det derfor litt trafikk, men det var det stedet vi hadde til rådighet der og da. Vi begynte med en repetisjon før jeg leste boka med innspill og dialog fra barna, en dialogisk høytlesing. Litt forstyrrelser møtte vi på, men på tross av det tror jeg det opplevdes som en spennende og fin opplevelse.

På tredje dag ville vi gi barna muligheten til å uttrykke de eventuelle inntrykkene de hadde fått dagene før. Samtidig er det alltid spennende å se hva barna er mest fascinert av og hva som har festet seg. Barnegruppa fikk hver sitt ark og et bilde av seg selv. De skulle klippe ut sitt eget hode, lime det på arket og tegne skjelettet sitt. Vi håpet at de skulle tegne skjelett, men ønsket ikke å presse noen vis de ønsket å tegne noe annet, vi fascineres jo av ulike ting. Alle seks barna tegnet seg selv med skjelett, uten om ei jente. Hun hadde gått glipp av både før-aktiviteten og høytlesinga. Vi prøvde å gi henne en liten oppsummering av det vi hadde gjennomgått for at hun skulle ha litt av den samme erfaringen som de andre barna, men helt samme opplevelse kunne vi ikke gi henne. Det er jo ønskelig at hele gruppen får være på det samme, men det var spennende å se forskjellen mellom hennes tegning og de andres tegning.

Vi hadde tre dager i strekk til rådighet. Ca en halv time hver dag samlet vi gruppen og gikk på en egen plass. Vi hadde jo den luksusen at vi gikk to studenter i tillegg og det forenkler jo litt, men det burde være gjennomførbart med et lite prosjekt enten for hele avdelingen/basen eller gruppevis. Et slikt prosjekt setter fokus på et tema, det kan gi inspirasjon til lek og felles erfaringer for barna. Det kan sette igang samtaler og undring og ikke minst være en god mulighet for å benevne og tilegne seg nye ord. Med utgangspunktet i Samira og skjelettene kunne vi gått videre inn i et større prosjekt som til slutt omfavnet hele kroppen vår, fra innsiden og ut. Det er ikke nødvendigvis størrelsen som er det viktigste, men innholdet og menneskene som formidler det.

Advertisements

Author: Siv-Terese Omland

Jeg er en 22 år gammel student fra Lyngdal. Nå er jeg inne i mitt tredje år på barnehagelærerutdanningen der jeg har valgt å ha fordypning i språk, litteratur og nye medier. Denne bloggen er en del av utdanningen og vil derfor omhandle temaer som er relevante innenfor barnehage, gjerne med hovedvekt på språk, litteratur og nye medier.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s